Perler for Stillehavet

P2-akademiet, bind XLI
Helle, Torbjørn, Ane Hoel, Hilde Bondevik m.fl.
Transit 2009, 189 sider

For lenge, lenge siden satt jeg klar med tommel’n på play og pekefinger’n på rec mens jeg hørte radioforedrag i P2-akademiet. Jeg ville ikke gå glipp av noe, siden foredragene ofte handlet om bra ting. Derfor overrasker det meg at jeg etter å ha lest P2-akademiets 41. bind, må innse at det er flere teknologiske duppeditter siden jeg sist faktisk hørte et radioforedrag. Enn si leste. Hva kan det komme av?

Radioforedragene har eksistert siden radioens fødsel på tjuetallet. Bøkene, som kommer ut tre ganger i året, har eksistert siden midten av nittitallet. For ordens skyld: Kassettspilleren kom i allmenn bruk i 1963. Og for paradoksets skyld: Forskerforbundet har i dag over 1600 followers på Twitter.

Det er fagfolkene som utgjør bokens styrke på innholdssiden, bredden er stor og perlene mange. Ett av foredragene diskuterer kjærlighetens forrykte tale blant annet gjennom kjærlighetslyder som «aouuuu» eller «mmmmm», et annet byr på mellomtittelen Hudens genetikk og et tredje siterer Høysangen; kjærligheten er sterk som døden.

Jeg skulle ønske foredragene var mer ambisiøse på perlenes vegne. Selv om bredden både blant fagfolk og tema er en klar styrke, så reduseres de til et alt og ingenting. Det er som om de driver prøvesprengning langt ute i Stillehavet, og til alt overmål fra vaklevorne utskytingsramper. Er det virkelig dét man vil med «noen av landets fremste fagfolk» som utvalget av foredragsholdere beskrives som på bokpermen?

Det er lenge siden folk satt klar til å presse ned rec. I dag er det oppmerksomheten som er knapphetsgodet. Derfor må innholdet lete opp leseren der oppmerksomheten hennes er, og de må vise henne at det er verdt det. For å oppnå dét har radioforedragene etter min mening flere valg. De kan enten dyrke det formmessig reaksjonære enda mer, og bli et slags fristed fra teknologien, der ansiktsløse, langsomtkvitrende refleksjoner lar leseren ligge (nesten alene) og hvile i dem. Men da må pennene – ikke bare stemmene – være god nok. Drivende nok. Høyttenkende, og modige nok.

De kunne også gått motsatt vei. De kunne lagt vekk iveren etter å skaffe seg faglig legitimitet gjennom en akademisk form, og heller satset sterkere på den journalistiske formidlingsformen der detaljene er flere og fortellingen er tydeligere. Slik kunne terskelen for å komme inn i stoffet bli lavere, enklere.

Man kan også gjøre foredragene mer aktuelle i dagens mediehverdag. Da bør foredragene publiseres digitalt rett etter sending, for så å komme i bokform så raskt som mulig – og ikke komme ut to år etter at de ble sendt.

Både fagfolkene og redaksjonen kan dessuten bruke de sosiale mediene aktivt. Tweets kan aldri erstatte foredraget, men hvis ikke foredragene forholder seg aktivt til den teknologiske utviklingen utdefineres de som premissleverandører for offentlighetens debatter. Da reduseres de til ubetydelige perler kun egnet til å pynte opp i besteborgerlige aftenskonversasjoner der ufarlig er en hedersbetegnelse, og der konsensus er en livsbetingelse.

Ragnhild Fjellro

Publisert i Forskerforum

Frykt som skygger

Arve Brunvoll, Hans Bringeland, Nils Gilje og Gunnar Skirbekk (red.)
Religion og kultur; Ein fleirfagleg samtale
Universitetsforlaget, 199 sider

Vi opplever i dag en «religionenes renessanse», skriver filosofen Gunnar Skirbekk i Religion og kultur. Dette mangfoldet av religioner assosieres ofte med konflikter i samfunnet. Det handler særlig om den økende sammenblandingen mellom religion og politikk (og militære ressurser), blant annet eksemplifisert i USA, Midtøsten og Israel. Dette gir, ifølge Skirbekk, grunn til alvorlig bekymring. Men der Skirbekks bekymring forsøkes løst gjennom bredere forståelseshorisonter, arter bekymringene seg noe annerledes i den norske offentligheten. Her har særlig debatter om politihijab og karikaturstriden satt sinnene i kok det siste året, noe som kan indikere at det er Midtøsten og islam som skaper størst frykt blant nordmenn flest. Skygger denne formen for frykt for det som ligger i Skirbekks bekymring?

Denne artikkelsamlingen, som baserer seg på et tverrfaglig symposium i regi av Norsk Lærarakademi som fant sted høsten 2007, gir flere mulige svar på dét spørsmålet. Antologien inkluderer artikler fra både filosofer, teologer, religionsforskere, idéhistorikere og sosiologer, som alle har sine bestemte perspektiver på religioners forhold til kulturer og motsatt, både på individ- og samfunnsnivå. Disse perspektivene er flere steder forsøkt forent i et debatterende samspill artikkelforfatterne imellom, og markerer slik at det ikke finnes noen enkle svar eller forklaringer, men at alt på innfløkt og pluralistisk vis henger sammen med alt.

Religionshistoriker Anne Sofie Roald undersøker hvordan islam påvirkes av kultur(er). Hun definerer kultur som en prosess som er i stadig forandring, og plasserer religion som undergruppe til kultur (men understreker at både for forskere og troende er det nesten umulig å avgjøre hva som er kultur og hva som er religion). Uansett: Om kulturen endrer seg, da vil også tolkninger av religiøse tekster endre seg.

Slik jeg leser Roald lanserer hun særlig to ankepunkter som bør være vesentlige for offentlighetens behandling av islam. Begge baserer seg på Edward Saids perspektiver om «oss» og «de andre». For det første er det hennes tolkninger av hvordan stadig flere tradisjonelle muslimske symboler tas i bruk, for eksempel den økende bruken av sjal og hodeslør i Jordan. Roald mener dette kan være uttrykk for en politisering av islam, og muslimske kvinners synlige reaksjon på den globale spenningen og den vestlige verdens antiislamisme. For det andre er det den vestlige verdens manglende evne til å se at det faktisk foregår endringer i muslimske grupper og i det muslimske budskapet generelt. Ifølge Roald har det å gjøre med hvordan «vi» ser oss selv som noe som er i stadig utvikling, «mens ”den andre” er evig statisk og uforanderlig».

Roalds tilfeller viser hvordan konstruksjoner av velkjente fiendebilder knyttet til religioner opprettholder skillet mellom «oss» og «de andre». Denne formen for frykt, som i stor grad demonstreres i norsk offentlighet når vi diskuterer islam, kan stå i veien for Skirbekks alvorlige bekymringer, og hans perspektiver på større sjenerøsitet og åpenhet. Derfor bør du velge denne boken framfor avisenes debattsider en stund.

Ragnhild Fjellro

Publisert i Forskerforum

Naturen er et annet sted

Odd Gåsdal og Allan Sande
Miljø og samfunn
Cappelen Akademisk Forlag, 194 sider

Jeg ble forbanna. Resultatet var klart under årets stortingsvalg, og særlig én pekte seg ut som taperen. Det var miljøet. Men hvordan kan miljøet tape så grassat i et land som kåres til verdens beste land å bo i? Hvordan forklares den manglende viljen til miljøsatsninger blant velgerne i et land som nærmest går klar av en finanskrise som rammer så å si alle andre land? Hvordan forsvares nedprioriteringene av miljø i et land som gjør seg overveldende rikt på olje? Mitt håp var at Miljø og samfunn, den første norske læreboka om miljøsosiologi, skulle gi meg svarene.

Miljøsosiologiens mål er å forstå forholdet mellom samfunnet og miljøet. Den tegner opp et teoretisk landskap der vi på den ene siden finner individorienterte perspektiver blant andre representert av Al Gore, der menneskene pekes ut som både syndere og ofre. Dette er realistenes perspektiv. Det er de som «mener at de skaffer kunnskap om selve den fysiske virkeligheten» gjennom sine naturvitenskapelige undersøkelser. På motsatt side finner vi de sosiale konstruktivistene. De mener at den sosiale virkeligheten er skapt av menneskene selv, og at naturen er noe som er sosialt skapt. Oppfatninger om miljøet ses dermed på som «konstruksjoner formet av sosiale strukturer». Hva betyr det for den norske miljøsaken?

«Folk flest ønsker ikke å ødelegge miljøet», skriver forfatterne Gåsdal og Sande, som gjennom boka forteller om miljøsaken i et samfunnshistorisk perspektiv, kartlegger forskningstradisjoner og viser hvordan ulike virkelighetsoppfatninger påvirker våre verdier og prioriteringer. De ser også på miljøsaken i lys av det politiske, organiserte og institusjonaliserte Norge. Til sammen tegnes det opp et bilde av det norske samfunnet der individet synes som noe stadig mer distansert fra naturen. Miljøet er ikke lenger noe som er nær oss, og miljøkampen er ikke lenger slik den var rundt Mjøsa på 70-tallet, da lokalbefolkningen gikk sammen om å rense bade- og fiskevannet sitt ved å bruke fosfatfrie vaskemidler. Den gangen så de ved selvsyn nytten av miljøkampen. I dag er miljøet et annet sted. Det er i verdens fattigste land som befinner seg på den andre siden av jorda. Og miljøkampen er ikke i vårt forbruk, den er der ute i den globaliserte verden. I Brussel for eksempel, der blant andre den profesjonaliserte miljøorganisasjonen Bellona har egne lobbyister som i dag bare i liten grad er finansiert av grasrotmedlemmene. Og effekten av vårt overforbruk er ikke noe vi selv har gyldig kunnskap om. Den er for lengst overlatt til vitenskapen og industrien. Og lista over alt som i seg selv er vel og bra, men som også skaper stadig større distanse mellom enkeltmenneskene og naturen kan gjøres enda lenger. Og jo lenger den blir, jo latere ser vi ut til å bli.

Så fikk jeg svar på hvorfor miljøet tapte valget? Ja, jeg fikk flere svar. Men særlig fikk jeg et rikt begrepsapparat om miljøet i et sosialt perspektiv, og relevante og elementære teoretiske perspektiver og historiske gjennomganger jeg kan tenke ut fra. Men jeg er fremdeles minst like forbanna.

Ragnhild Fjellro

Publisert i Forskerforum

Likere enn vi tror

Dag Øistein Endsjø
Sex og religion
Universitetsforlaget 2009, 248 sider

Det beste med ferier er å kunne ta seg tid til å observere alt man overser i en travel hverdag. Derfor er det sjelden spennende å ta med seg jobb på ferietur. Men da tok jeg med meg Dag Øistein Endsjøs bok Sex og religion til Namibia, der min barndomsvenninne skulle gifte seg, ble det annerledes. Gjennom ham kunne jeg på nært hold observere det tilsynelatende fremmede Afrika, og på avstand observere det velkjente, trygge Norge.

I løpet av tre sommerdager fikk vi som bryllupsgjester bevitne en kristen vielse, en katolsk velsignelse og tradisjonelle ritualer i brudgommens stamme der brudens foreldre fikk fire kuer i bytte mot min venninne. Hyggelige omstendigheter til tross; symbolikken i kyrne er svært provoserende. Men er det egentlig så fremmed?

I boka Sex og religion beskriver Endsjø blant andre kristne, hinduistiske og islamske grupperingers syn på ekteskapet, onani, utroskap, homofili, hellig sex og ulovlig sex. Det er svært opplysende og interessante gjennomganger han gjør. Detaljmangfoldet kan iblant bli noe overveldende, men det utgjør også bokens klare styrke ved at det genererer nysgjerrighet og spørsmål, som i neste instans kan gi ny kunnskap som nyanserer det religiøse sexlandskapet ytterligere.

Ikke desto mindre var det religioners likhet som fanget min interesse i sommer. Ifølge Endsjø handler enhver religions oppfatning av sex i første omgang om å kontrollere kvinners seksualitet. For å komme fram til dette viser han til en rekke eksempler fra ulike historiske epoker, i tillegg til tekstanalyser av ulike religiøse tekster. Han demonstrer dermed at enhver religions grunnleggende kvinnesyn er at hun er noe mannen eier. Forklaringen på dette er problemet med faderskapet: En mann skal alltid kunne være hundre prosent sikker på at det faktisk er hans barn hans kone føder.

Vår kristne tradisjon, og islamske, hinduistiske og jødiske tradisjoner likeså; alle sammen har vært tuftet på et kvinnesyn der bruden kan eies av brudgommen. I et slikt perspektiv blir ikke de fire kuene de norske svigerforeldrene mottok like provoserende. Ikke desto mindre er disse religiøse og kulturelle tradisjonene dypt krenkende.

Jeg diskuterte krenkelsene med en annen bryllupsgjest, en namibisk feminist og akademiker. Hun fortalte at kjøpslåingen med kyr i bytte mot koner var sterkt kritisert i visse feministiske miljøer i Afrika, mens andre feministiske bevegelser så på dem som en hyggelig gest. Det var da jeg forstod at vi er likere enn vi tror.

Fremdeles er det svært mange par som gifter seg i kirken, og inngår i kirkens ritualer. Både disse og andre (vestlige) religioner er tuftet på det samme kvinnesynet. Like fullt viser mange eksempler at få norske kvinner i praksis ser på seg selv som «mannens eiendom». Mye er altså i ferd med å endre seg i hverdagen, selv om de religiøse tekstenes innhold ennå benyttes ved høytider.

Det Endsjøs bok er en sterk, politisk påminnelse om er at religiøse tekster og tradisjoners innhold som oftest brukes som argumenter mot en fremmed religions ritualer. Langt sjeldnere benyttes det som forklaringer på «det hjemlige». Dette er et paradoks vi bør ta innover oss i den norske offentlighet, særlig med tanke på den stadig voksende «islamfrykten».

Ragnhild Fjellro

Publisert i Forskerforum

Når media er virkelighet

Ingunn Hagen og Thomas Wold
Mediegenerasjonen. Barn og unge i det nye medielandskapet
Samlaget, 2009

– Hver gang jeg er i New York, drar jeg først til den beste videobutikken jeg vet om, sa min kollega. – Der kjøper jeg et par meter med DVD, og så ser jeg film noen døgn, sa han.

Siden film er en del av fagfeltet hans, kunne jeg nikke begeistret til de underlige, men sjarmerende vanene hans. – Kompetanseheving, tenkte jeg. For en dedikert fyr! Men hva om et barn hadde prioritert en skjerm framfor virkeligheten?

I Mediegenerasjonen samles et rikt spekter av forskning om barns mediebruk. Det er medievitenskapens lodd at selv fem år gammel empiri kan oppleves som utdatert, men her oppveies det av et bredt innslag av internasjonal statistikk og analyser som lettfattelig og grundig settes opp mot norske forhold. Gjennom vektlegging av de mest brukte mediene (TV, PC og mobil) drøftes tendenser i forhold til mediebruk, mediepåvirkning og meningsdannelse av medieinnhold systematisk og godt.

Når barn og unge skaper sin egen mediekultur på tvers av foreldres medievaner, kan det føre til forhandling og konflikt i familien. Behandlingen av denne problematikken er en av bokens styrker, for den bringer ikke bare ulike blikk på media og mediebruk til torgs, den tematiserer også ulike oppfatninger av barn. Det har vært vanlig å sette merkelappen under utvikling på barn, og å se på media som en del av sosialiseringen. Dette synet har fått konkurranse fra et syn der barnas nåværende situasjon vektlegges, og der barn ses på som kompetente mediebrukere. Dagens barn løper dessuten sjelden fritt rundt i gatene, men følges til skole og aktiviteter og holder seg mye inne. Da blir barn ofte mer interessert i mediene, i tillegg til at «’den store verda’ bringes inn i stova».

Blant annet derfor bruker mange barn mye tid på medier. Hos de yngste er særlig TV populært, slik den også er blant voksne, som faktisk ser mer TV enn barn og unge. TV-en står typisk på i bakgrunnen, og den strukturerer hverdagene både for store og små. Forskerne ser dessuten at TV-innholdet gjerne brukes som identitetsmarkører, der bestemte programmer gir sosial prestisje i vennegjenger.

Medias sosiale betydning gjør seg også gjeldende når barna fatter større interesse for PC og nett. Både gutter og jenter bruker medieteknologien til å ha sosial kontakt med kompiser, som oftest gjennom MSN og SMS.

Gjennomgående ser det altså ut til at barns sjonglering mellom ulike typer medier og medieinnhold i stor grad er styrt av selvstendighet; deres vilje, interesser, kjønn og deres sosiale behov. Det betyr at barna allerede gjør som min kollega; de prioriterer langt på vei skjermen framfor «virkeligheten» i den forstand at mediene er en integrert del av deres hverdag, og på sett og vis blir gata.

Når så forhandlinger og reguleringer innad i familiene oppstår, minner Hagen og Wolds bok oss om noe interessant som skjer i dette landskapet. Det er at konfliktene ikke bare handler om selve mediebruken. Forhandlingene handler like mye om identitet og selvforståelse – og et ungt menneskes kompetanseheving.

Publisert i Forskerforum, mai 2009, nummer 5

Statlig sex

Wencke Mühleisen og Åse Røthing (red.)
Norske seksualiteter
Cappelen akademiske forlag, 2009

– Hvor ofte har dere sex, Eva? Spørsmålet kom opp en kveld venninnegjengen hadde tatt seg fri fra partner og barn, til fordel for øl og skravling. – Et par ganger i måneden, svarte Eva.

Stillheten bikket så vidt over i panikk, før en av oss tok hull på skammen: – Så sjelden? Jeg som var så sikker på at dere var så lykkelige, sa en. – Fake it, until you make it, rådet en annen. Alle kikket medlidende på Eva, men hvor kom egentlig den kollektive fordømmelsen fra?

«Normalt fungerende par har sex en til to ganger i uka», ifølge sexolog Elsa Almås (1.10.07). Sitatet illustrerer dominerende forestillinger om norske normalpar i antologien Norske seksualiteter. Gjennom åtte artikler retter boken kritiske blikk mot seksualitetsnormer som tas for gitt, og som baserer seg på statlige og symbolske oppfatninger av «norske» og «unorske» seksualiteter. Boken spør hvor grensen går mellom god, dårlig eller feil seksualitet i Norge.

Artikkelforfatterne tilbyr svært aktuelle svar basert på interessante analyser av blant annet lærebøkers holdninger til seksualitet, framstillingen av etniske maskuliniteter i norsk presse, norsk transseksualitet, nigeriansk prostitusjon og regulering av kvinners seksualitet under krigen. I kapittelet om det statlig finansierte og organiserte samlivskurset Godt samliv avdekker Hilde Danielsen og Wencke Mühleisen både reproduksjon av undertrykkende stereotypier, normalisering av det heteronormative og en utdefinering av alt det andre nettopp som «noe annet».

Danielsen og Mühleisens analyser starter med norsk etterkrigstid da man så samfunnsverdien av et sunt heterosexliv, og anbefalte hvordan og hvor ofte ektepar burde ha sex. Den gang anså man seksuell tilgjengelighet som en ekteskapelig plikt. Dette synet endret seg med 70-tallets homo- og kvinnekamp som «krevde seksuell autonomi […] og la vekt på at seksualiteten skulle oppleves som autentisk for den enkelte». Ennå aksepterer den norske stat at vi sier nei til sex, men ett hensyn går foran individets ulyst. Det er hensynet til «barnets opplevelse av trygghet. Denne tryggheten omfatter også foreldrenes seksualitet og kjærlighetsforhold til hverandre» (Familiemeldingen 2002-03).

Riktignok poengterer Godt samlivs kursmateriell at sex representerer «de mest intime følelsene vi har», men samtidig lar de paradoksalt nok kjærlighet bli synonymt med å gjøre et arbeid, og sex til å bli en plikt. «I stedet for å tenke lyst som nødvendig forutsetning for sex tenkes iscenesettelsen av seksuelle handlinger som inngang til den ettertraktede lysten».

Både her, og i de øvrige kapitlene åpner Norske seksualiteter opp for nyanserte perspektiver på kultur, seksualiteter, identiteter og makt; makt over hvem vi får være, og ikke være.

Blant mine venninner var Eva et offer. Men da de medlidende blikkene hadde stupt ned igjen i ølglassene den kvelden, hevet hun stemmen. – Fake it, until you break it, betyr det. Men for meg er ikke seksualiteten et kompromiss, sa hun. Den er min.

Publisert i Forskerforum april 2009, nummer 4

Vi finnes ennå

Gunnar Skirbekk
Rasjonalitet og modernitet. Essays i filosofisk pragmatikk
Universitetsforlaget, 2009

«Ein filosofi om det moderne er ein filosofi om krise», skriver Gunnar Skirbekk i Rasjonalitet og modernitet.

Og det er nettopp krisenes økte aktualitet som synes som den mest konkrete motivasjonen for at Skirbekks filosofiske drøftinger gjennom åtte essay kommer ut i norsk språkdrakt (første versjon ble utgitt på engelsk i 1993). Fra å være et fredelig, relativt homogent hjørne av Europa diskuterer vi nå globale miljøkriser, terrortrusler, eurosentrisme og islam. Det fordrer oppdatert kompetanse om hvordan vi kan diskutere og forholde oss til normer og verdier.
Skirbekk spør om det finnes allmenngyldige og forpliktende normer som er kontekstoverskridende. Kan man hevde at ens religion eller tradisjon representerer den universelle Sannheten om livet og samfunnet? Dette er kanskje et umulig spørsmål i dagens mangfoldige og paradoksale postmodernistiske samfunn. Det synes dessuten som et spørsmål svært få våger å stille, blant annet fordi mulige svar vil stå i fare for å kritiseres for å være diskriminerende, elitistiske eller på andre måter ekskluderende og undertrykkende. I et pluralistisk samfunn vil med andre ord svarene kunne beskyldes for å være diskursive, og dermed ha begrenset gyldighet. I Skirbekks univers framstår det derimot litt annerledes.

Framfor å se egne diskursive normer og oppfatninger som noe man bør fortrenge, argumenterer han for at dette snarere er et gunstig sted å starte. «Ideen om ein allmenngyldig rasjonalitet, som omfattar kontekstoverskridande grunn-normer, kan etter mitt syn best formulerast og forsvarast ved dei filosofiske tenkjemåtane som arbeider med ein diskursiv og sjølvrefleksiv versjon av pragmatisk fornuft», skriver han.

I boken kommer dette til uttrykk gjennom omfattende drøftinger av rasjonalitet i forhold til både det kontekstuelle og universelle. Skirbekks drøftinger baserer seg blant annet på Wittgenstein, Apel og Habermas’ tenkning, og hans nyanserte svar er flere. De dreier seg i hovedsak om dialektiske læringsprosesser som blant annet består av selvrefleksjon og selvkritikk, anerkjennelse av de bedre argumentene og en anerkjennelse deltakerne imellom – det vil si en oppfatning av oss selv og andre både som autonome og feilbarlige.

I et mer etisk perspektiv poengterer han at enkeltindividets autonomi ikke er noe fastlagt, men snarere noe som må forhandles om igjen og igjen. Likefullt har individet i dagens verden mulighet til å utløse dype kriser og kaos. Det kan skje ved hjelp av teknologi, men også under dekke av tro. Et slikt syn på forståelsen av individet aktualiserer filosofisk grunnleggende undring over at vi i det hele tatt er til. Det aktualiserer også det faktum at individet er svært sårbart, både som identitet, kropp og som en del av fellesskap.

Skirbekk stiller spørsmålet om vi trenger et annet språk om livet som ukrenkelig. Han medgir at det blir problematisk i praksis, men understreker at det kreves mot og vilje til å ta disse problemstillingene på alvor. Det synet er det enkelt å dele med ham. Så gjenstår det å se, mens vi ennå er her.

Publisert i Forskerforum, februar 2009, nummer 2

Erfaringens bilder

Peter Larsen og Sigrid Lien
Kunsten å lese bilder
Spartacus forlag, 2008

Jeg kjedet meg alltid i historietimene. Kjedsomheten skyldtes selvfølgelig de søvndyssende rekkene av årstall, men også den forutsigbare rekken av årsaker og konsekvenser som ble ramset opp fra historielæreren. Den distanserte oppramsingen gjorde meg til en fremmed for fortiden.

Men da jeg senere i livet begynte å lese kunsthistorie, var det noe som fikk meg til å spisse ører og fatte en langt dypere interesse for menneskets historie. Den samme opplevelsen får jeg når jeg leser Peter Larsen og Sigrid Liens bok Kunsten å lese bilder.

Boken inneholder hundre bilder fra den vestlige verden, kronologisk presentert fra 1360 og fram til i dag. Hvert bilde ledsages av relativt korte tekster, holdt i en befriende upretensiøs tone som vekker troverdighet og nysgjerrighet. Perspektivene er kunsthistoriske, men gjennomgående vektlegges skildringene av motivene i bildene. Slik plasseres sentrale verk fra den etablerte kunsthistorien som Jan van Eycks Portrett av Giovanni Arnolfini og hans hustru (1434), J.C.Dahls Bjerk i storm (1849) og Frida Kahlos Selvportrett som Tehuna (1940-43) i noe mer enn en kunsthistorisk sammenheng. Det er særlig dette som er bokens styrke.

Den gjør seg mest gjeldende når vi nærmer oss vår egen tid, når hverdagsbildene i økende grad inkluderes i utvalget. Her demonstrerer Lien og Larsen hvordan tradisjonelle kunsthistoriske perspektiver og lesemåter gir mening i forhold til populærkulturelle bilder, men de utvider også perspektivene. Hverdagsbildene er blant annet hentet fra reklamen, sportsbilaget, plateomslaget, produktkatalogen, reportasjen og klassebildet fra 9. klasse.

Gjennom fortellingene om disse bildene åpner forfatterne opp et mangfold av betraktningsmåter, for eksempel i skildringen av IKEA-katalogens bilder. Her knyttes det kunsthistoriske paralleller til portrettet, samtidig som kjennetegn ved det moderne samfunnet tematiseres i beskrivelsen av «hjemmet [som] et biografisk rom – et selvportrett». På samme måte plasseres kokebokbildet fra 1997 behørig i stilleben-tradisjonen, men det ses også i relasjon til pornografien: «Illustrasjonene i moderne kokebøker skal – på samme måte som pornografiens bilder – vekke lyst», skrives det.

Lekende blandes slike kunsthistorisk høye og lave lesninger av bildene. Det gjelder også når de betrakter privatlivets bilder. I den mer udramatiske enden av skalaen beskrives 9. klassebildet tatt i 07/08 som et uttrykk for «en homogenitet som slår sprekker til fordel for individualiteter», mens MMS-bildet tatt i morgenrushet 7. juli 2005 da Londons undergrunn ble angrepet av islamske selvmordsbombere formidler en visuell og menneskelig erfaring fra en langt mer dramatisk virkelighet.

I innledningen poengterer Lien og Larsen tendensen til at vi blir stadig blindere for bildene som omgir oss, og at ett av bokens mål er å gjøre oss bedre i stand til å se. Etter min mening har de lykkes svært godt. De viser at historie ikke behøver å være forutsigbare kjeder av årsaker og konsekvenser. De viser at kunst og bilder kan fortelle autentiske historier om mennesket og dets erfaringer, og at fortiden ikke er noe fremmed, men snarere noe som angår oss alle.

Publisert i Forskerforum, januar 2009, nummer 1

En dag blir du usynlig

Svein Olav Daatland
Aldring som provokasjon. Tekster om aldring og samfunn
Fagbokforlaget 2008

– Dette er Karl, sa jeg, før jeg snudde hodet for å presentere hans kone Birgit som også var i selskapet. Jeg så ned på en gråhåret kvinne ved Karls side. Det ble pinlig stille. Hun kunne umulig være Birgit, så gammel som hun så ut.

– Eh, Birgit, sa hun til slutt. Jeg heter Birgit. Og jeg var taus. Jeg bare sto der, og smilte fjollete. Jeg kunne jo ikke godt si at jeg ikke kjente henne igjen, bare fordi hun var så gammel, kunne jeg vel? Etter å ha lest NOVA-forsker og sosialpsykolog Svein Olav Daatlands bok er jeg ikke så sikker lenger.

I en av de mange høyst relevante tekstene i Aldring som provokasjon skriver Daatland om vår tilbøyelighet til å se på andres aldring med en innlært forakt. Forakten forklares blant annet med at det er dyrt for samfunnet med gamle, pleietrengende mennesker. Han eksemplifiserer forakten i dagens krav til «evig ungdom» som gjør at det ikke lenger er 70-åringer, men 40-åringer som står i kø for å få botox. Dessuten konkretiserer han den ved den langvarige krisen i eldreomsorgen og aldersdiskrimineringen, det vil si når noen diskrimineres på grunn av høy alder. Aldersdiskrimineringen ligner sexisme og rasisme, og den kalles alderisme. Paradokset i forakten er den latente selvforakten den bærer i seg siden den «forhåpentligvis» vil ramme oss selv en dag.

Boken er en grundig og mangfoldig samling av tekster om alderens betydning både for individ og samfunn, som er plukket fra de siste 25 årgangene av tidsskriftet «Aldring og livsløp». Daatland viser oss nennsomt gjennom et berikende og tidvis nådeløst landskap av ideologier og holdninger knyttet til aldring. Alderdommen er svært variert, skriver han. Kanskje er det til og med flere ulikheter både i behov, evner, dyder og lyster i eldre år enn i tidligere år. Fordi livet gjør oss forskjellige. Likefullt er stereotypiene om gamle mennesker svært vanlige.

Kanskje tyr vi så lett til stereotypiene for å beskytte oss mot vår egen redsel for å bli gamle, spør Daatland. Det er et svært godt spørsmål når aldersforskningen blant annet har vist at levealderen for kvinner har økt med tre måneder per år siden 1840. Det betyr at gjennomsnittsalderen for en kvinne i 2050 vil stange mot hundre år. Det gir oss veldig mange år der vi defineres som gamle, særlig når man tar innover seg at folk helt ned i trettiårene i dag oppfatter sin egen alder som for høy.

Med denne bakgrunnen tilspisses det ytterligere når Daatland aktualiserer barmhjertighetsdrapene. Han stiller spørsmålet om retorikken i den tiltakende aksepten av barmhjertighetsdrap har sammenheng med det vi kaller byrden av alder i det moderne samfunnet. Er livet noe man bør befris fra når livløse idealer krever det, og ingen egentlig protesterer?

Odd Børretzen har en sang om den dagen han ble gammel. Det var den dagen han oppdaget at han var blitt usynlig. Daatlands bok er en sterk påminnelse om at vi alle har et ansvar for å se, men også en påminnelse om at det vi ser ikke bør være vår egen frykt for å bli gamle, som kanskje var det jeg egentlig så i Birgit. En påminnelse om at gammel er mye, at det stort sett er bra og at alternativet er verre.

Publisert i Forskerforum, desember 2008, nummer 10

Mannskultur

Anne Eriksen, Anders Johansen, Siv Ellen Kraft og Erling Sandmo (red.)
Kulturanalyse. En teksthistorie
Pax Forlag, 2008

Min venninne Solveig var fjorten år da erkjennelsen av at hun var jente fikk henne til å gråte av sinne. Det var da hun forstod at hun ikke hadde den samme åpenbare friheten til å gjøre som hun ville, i en verden hun til forskjell fra sine guttevenner ikke hadde en selvsagt og umiddelbar adgang til.

Forklaringen på Solveigs sinne og sorg ligger blant annet i historiene vi forteller, historiene om hvem vi var, hvem vi er og hvem «de andre» er.

Noen av disse historiene er nå samlet i Kulturanalyse. En teksthistorie. Antologien er en sjenerøs samling av analytiske perspektiver fra ulike norske kulturpersonligheter og vitenskapsfolk som var i sving i perioden 1650-1950. De er tematisk inndelt i seks deler som handler om menneskets opprinnelse, fedrenes liv, folket, hedningene, de ville og til sist en del om hva selve forskjelligheten og forandringene menneskene og kulturene imellom består i.

Ved å presentere tidligere tiders tenkning om identitet i et kulturperspektiv fremstår boken som en rik dokumentasjon på vår mentalitets historie, siden tekstene kan gi historiske forklaringer og begrunnelser for hvorfor vi tenker som vi gjør i dag.

Tekstutvalget er foretatt av kulturhistoriker Anne Eriksen, sosialantropolog Anders Johansen, religionsviter Siv Ellen Kraft og historiker Erling Sandmo som alle satt i styret for Norges forskningsråds Program for kulturforskning (2003-2008). De har skrevet innledninger til hver av de seks delene, og til de fleste av enkelttekstene som fungerer svært godt i pedagogisk forstand, men også ved at deres samtidige stemmer stadig understreker de eldre tekstenes relevans for vår samtid.

Men bare fire av bokens 47 tekster er forfattet av kvinner. Det er prestedatter Elise Aubert, misjonær Anna Dorthea Bassøe, misjonær/lærerinne Hanna Larsen og professor i historie Ingrid Semmingsen. Antologiens redaktører understreker at kulturanalysens eldre historie er dominert av mannlige forskere og forfattere, og at det gjenspeiles i tekstutvalget, men når vi vet at vi fikk vår første kvinnelige doktor i 1903 og vår første kvinnelige professor i 1912 er ikke underrepresentasjonen av fire kvinnestemmer troverdig.

Riktignok omhandler flere av tekstene også kvinnens stilling og hennes liv, men hvor er samfunnsengasjerte forfattere og essayister som Camilla Collett, Margarete Bonnevie, Aasta Hansteen, Sigrid Undset eller Ragna Nielsen – bare for å nevne noen?

Selvfølgelig finnes det en stabel av argumenter for å velge kulturanalytiske tekster skrevet av menn. For eksempel at den sterkeste tradisjonen vi har innen enhver form for tekstproduksjon er den mannsdominerte. Kulturanalyse. En teksthistorie opprettholder slik blindheten for at halve befolkningen er kvinner, og at disse også har et analytisk blikk og en erfaring som er vel så relevant som mannens.

Inntil vi får kulturanalytiske antologier der disse stemmene inkluderes vil min venninne Solveigs erfaring opprettholdes som norm blant norske kvinner som vokser opp i dag. Er dét virkelig den norske kulturhistorien verdig?

Publisert i Forskerforum, september 2008, nummer 7