«Så hun sliter nå», avsluttet jeg en lang tirade kompetent sladder om vår venninne Ingvild. Sara så alvorlig ned i bordet en stund. Bekymret for Ingvilds livssituasjon. Tynget av ansvar for hennes veivalg i livet. Så kikket hun opp på meg. Løsningen lå som en triumferende lammelse i blikket hennes. «Jeg skal ta meg en prat med henne», sa hun.
Slik ble hun den velmenende moralist. Den velmenende moralist er ikke som andre moralister. Hun er ingen kristen-fundamentalist som titter fram bak prekestolen og peker pekefinger. Ei heller en politisk aktivist med avrevne parolefiller i håret og med Høybråten i hæla. Den velmenende moralist er en tenkende, ofte ganske klok, empatisk og god venn med et brennende ønske. Et ønske om at fruktbare erkjennelser hun selv har oppnådd i livet skal komme andre, mindre erkjennende mennesker, til gode.
En hjelpende hånd kan være en god støtte. Et lyttende øre og et godt råd likeså. Men det er noe som er nyttigere enn gode råd. Det er å gi adgang til et indre rom. Et rom hvor usikkerhet og selve mangelen på løsninger kan få tid til å flyte. Når bastante råd basert på egne erfaringer, tvinges nedover ørene på en venn i nød, da invaderes hennes indre rom. I tillegg fratas hun egen dømmekraft. Det er ikke lenger en venn i nød som hjelpes, det er hjelperen som hjelpes. For det er hjelperen som innvilges et eget rom hvor hennes verdier bekreftes og styrkes i en salig talestrøm.
Jeg kan mene at et ufødt liv skal bevares, men kan jeg ta valget om abort eller ikke abort for en annen, som ikke lever mitt liv? Jeg vil tro at om min religion skulle pålagt meg å bruke hijab ville jeg opplevd det som undertrykkende, men kan jeg fortelle en oppriktig troende muslimsk kvinne at hun også burde oppleve hijaben slik? Jeg ville ikke hatt mot eller krefter til å føde et multihandikappet barn, men har noen andre rett til å være moralsk dommer over mitt valg?
Så i Saras verden finnes det altså én løsning for Ingvild. En genial løsning. Det er Saras løsning. Og jeg tenker på Sara til triumfen bedøver blikket mitt. Jeg tenker at det er åpenbart: Jeg må ta meg en prat med henne!
Publisert i Klassekampen 25. mai 2005
