Jeg rødmet av skam over å bli avslørt som en som i selvopptatthetens og selvforherligelsens lys skulle finne min egen navle så interessant at jeg var nødt til å gjenta meg selv.
Men for å få noe tilbake, må vi unne oss å tangere det pinlige. Vi må unne oss gjentagelsen. For vår selvinnsikt, vår mulighet for refleksjon og vår tilstedeværelses skyld.
Repetisjoner tolkes andre ganger som noe positivt. Barn ønsker at historiene skal være de samme dag etter dag. Uke etter uke. Kanskje er ønsket motivert i barnets jakt på den samme følelsen, den samme forløsningen av den samme følelsen. Derfor må tonefallet være nøyaktig likt hver eneste gang bakermester Harepus fortvilet stønner: Hjelpe meg! En kiiilo peppper!
Like nødvendig kan det oppleves når en som står oss nær er dødssyk. Da trenger vi den konkrete historiens repetisjon. Hvor stor dose morfin fikk hun for å dempe smerten igjen? Sa du at det var fire minutter over ti han mistet bevisstheten? Var den seks eller åtte centimeter i diameter? Igjen og igjen må sykepleiere og leger fortelle detaljene i sykdomsforløpet. For at det skal bli virkelig. For at det skal aksepteres. Ingen vei tilbake. Vi kunne ikke gjøre mer.
Det handler om å bygge opp noe fast, slik også barnet bygger opp noe fast. Gripe det bestående. Gjøre verden virkelig. Og det samme gjør vi når vi repeterer våre egne historier for hverandre. Men da er det altså … pinlig.
«Fortell meg den likevel», ba han.
Som mennesker er vi hele tiden i flyt. Vi er aldri helt den samme når vi våkner om morgenen, som da vi sovnet kvelden i forveien. Og historiene vi forteller blir speil vi holder opp for å se vår egen forskjellighet. Gjentagelsene bringer fortiden inn som relevant for et nå. Men historiene er ikke bare redskap for å holde oss selv fast. Like ofte har vi behov for å rive noe ned. Gå i klinsj med det bestående.
Jeg går tilbake til historien min. Plukker opp bildene, og finner nye nyanser. Jeg avdekker nye lag, avslører gamle løgner, stabler opp nye sannheter. I dag er det virkelig. I morgen er det kanskje noe annet.
Publisert i Klassekampen, 15. august 2005
