HVORFOR PROVOSERENDE? Runar Døving har nok rett når han påstår at setningen «Hysj, far leser avisen» er blitt umulig. Men hvorfor er tanken om menn i dameklær så umulig, så provoserende?
I KJØLVANNET AV Runar Døvings kronikk i Aftenposten for et par uker siden er særlig mannens maktesløshet i rollen som omsorgsperson blitt diskutert. Men Døving tematiserte flere alternative forståelser av mannsrollen. Forståelser som selv blant hans forsvarere falt på stengrunn.
Mannens begrensning. «Et tydelig tegn på den systematiske undertrykkelsen av mannen er når han selv sier «takk og lov at jeg ikke kan gå i kvinneklær», skrev Døving. Etter reaksjonene å dømme reflekterer tanken om «menn i kvinneklær» bare et latterlig, uønsket, marginalisert og irrelevant mannsbilde. Men de som nekter å ta utsagnet på alvor, ser ikke at det bak påstanden om kjønnet bekledning skjuler seg en komplisert og grunnleggende undertrykking som handler om mer enn klær.
Ennå er vi et stykke fra fullkommen likestilling mellom kjønnene. Like fullt har kvinner de siste tiårene utvidet sitt private, så vel som sitt offentlige, rollerepertoar dramatisk. Vi har erobret arenaer, posisjoner, språk og sosiale koder tradisjonelt forbeholdt menn. Og det er ikke lenger overraskende med kvinnelige konsernledere, redaktører, ministere eller professorer.
Men har mannen erobret tilsvarende arenaer, språk og koder tradisjonelt forbundet med kvinnerollen? Reaksjonene på Døvings hypotetiske påkledning kan tyde på at svaret er nei. Det sikreste kjennetegnet på et mannlig rollerepertoar i dag er snarere begrensning.
Gutter i rosa. Men det er håp. For i sommer skrev «Cecilie (18)» innlegget «Gutter er gutter» (26. juli) på Si ;D, ungdommens debattside i Aftenposten. Riktignok bedrev hun en herlig ralling med sementerte fordommer og kjønnsstereotyper ved å beskrive hvordan gutter unngår samtaler om ansvar og følelser, viser mer lidenskap overfor fotball og pils enn kjæresten, velger sex fremfor kjærlighet og lider under å føle seg bundet. Men hun satte også ord på en tendens til nyskapende, subversive gutte-egenskaper: Gutter har begynt å kle seg feminint. Selv likte hun slett ikke den lyserøde guttetrenden med «hårbånd, rosa T-skjorte, spritbleika jeans med hull i, «Tiger Of Sweden»-belte, blazer og støvletter».
Ikke lukke ute. Innlegget skapte opprør blant guttene. Sjelden har så mye sinne og frustrasjon rammet ett enkelt innlegg på Si ;D. Mange forbeholdt seg retten til å gå kledd hvordan de ville. Blant debattantene var også «Andreas (14)»: «Du stigmatiserer og generaliserer. Selv de menn som passer inn i ditt stereotypiske bilde har flere sider», skrev han. Slik åpnet han opp, i stedet for å lukke ute. Han kunne like gjerne sagt: «Jo, noen ganger tenker jeg mer på sex enn kjærlighet, men andre ganger kan jeg snakke masse om følelser.» Andreas skrev som om begge deler var tillatt. Som om det å eksponere én side av mannsrollen, ikke trenger å bety at man utelukker andre sider av den.
Morgendagens kjønn. Å se menn i kjoler er ikke et mål i seg. Men det bør være et mål å ta inn over seg hvordan tradisjonelle kjønnsroller strukturelt står i veien for frigjøring, både gjennom forventninger vi har til dem og hvordan vi selv bevisst og ubevisst forholder oss til dem. Slik fungerer Døvings kjoleeksempel som en god indikator på hvor trangt det kan oppleves å være mann i dag. Det lover godt at det blant andre er gutter som «Andreas (14)» som er morgendagens menn. Gutter som heller ikke lar morgendagens Ceciliér stå uimotsagt.
Publisert i Aftenpostens morgenutgave, 28.oktober 2006
