En nærmere gransking av dokumentene som ligger til grunn for Norges likestillingssatsning, spesielt Soria Moria-erklæringen, statsbudsjettet for 2007 og partienes programerklæringer på feltet, avslører beskjedne visjoner. Mangelen på integrering av arbeidet med mannsrollen er slående.
Av Anne Bitsch og Ragnhild Fjellro
Den nordiske handlingsplanen for menn og likestilling ble vedtatt for perioden 1997-2005. I samarbeidsperioden var det mange banebrytende kryssbefruktninger mellom mannsforskere og erfaringer mellom de nordiske landene. Arbeidsgruppen ble lagt ned i fjor, og er i dag erstattet av en såkalt «mainstreamingsstrategi» av det mannlige kjønnsperspektivet i det videre likestillingsarbeidet. Ikke i noen av regjeringspartienes arbeidsprogrammer eller i Soria Moria-erklæringen fremgår det at mannsrollen og kampen for et mer kjønnrettferdig samfunn må ses i sammenheng, eller at en endring av mannsrollen er et nødvendig premiss for likestillingens fremgang. Så lenge de politiske grunnlagsdokumentene mangler dette, kan vi ikke gå god for mainstreaming ennå.
Drøvtygging av fedrekvoten. Da Norge den 6. februar var vert for den nordiske konferansen om mannsforskning, «Menn – likeverd og velferd», åpnet Karita Bekkemellem, statsråd i Barne- og likestillingsdepartementet, med engasjerende ord om hvor viktig det er at menn kommer på banen og tar aktivt del i likestillingen, og ikke bare passivt godtar den. Vi kunne ikke være mer enig. Men her sluttet også visjonene. Statsråden benyttet videre anledningen til å berømme Regjeringen, og fortelle forsamlingen suksesshistorien om fedrekvoten.
Fra den ble innført i 1993 har antall norske fedre som tar ut deler av fødselspermisjonen økt fra fire prosent til 85 prosent. Suksessen er et tegn på at statlig intervensjon og tilrettelegging av likestilling er en absolutt nødvendighet. Som feminister berømmer vi derfor løftene om at fedre skal få selvstendig opptjening av permisjonsrettigheter, samt planene om å utvide fedrekvoten fra seks til ti uker. Det går rykter om den norske fedrekvoten internasjonalt. Den amerikanske familieforskeren Arlie Hochschild har kåret Norge til sin «nordiske stjerne»; et foregangsland for andre vestlige land i utformingen av familiepolitikk. Det er likevel ingen grunn til å hvile på våre laurbær. Skjer det virkelig så lite nytt i likestillingspolitikken, at Regjeringen finner grunn til å drøvtygge på fedrekvotens suksess?
Riktig flaut ble det derimot ikke før likestillingsministeren kunne fortelle hvordan hennes japanske kolleger ser opp til Norge. Den japanske sosiologen Kaiko Funabashi omtaler Skandinavia som verdensmestere i likestilling. Japan er ikke vanskelig å overgå med sitt ulikestilte arbeidsmarked, og sin svært konservative holdning til kjønn. Å sammenligne seg med Japan i verdenssammenheng setter en pinlig lav standard for Norge i utformingen av vår likestillingspolitikk.
Grådig arbeidsliv. SV, det eneste av regjeringspartiene med en tydelig feministisk profil, tar i sitt arbeidsprogram til orde mot diskriminering av kvinner i arbeidslivet og legger opp til at arbeid og familieliv skal kunne forenes, men samme program er blottet for analyser av hvordan det samme arbeidsliv eter menn i sjefsposisjoner. Det er som Øystein G. Holter påpekte på konferansen, ikke lenge siden en stavangersk familiefar og seniorleder i oljebransjen drepte kona, barna og seg selv etter langvarig arbeid med en budsjettsprekk. Var denne hendelsen «bare» en såkalt «familietragedie», eller også et ekstremt symptom på hva det grådige arbeidslivet kan drive folk til?
Toppsjiktet i arbeidslivet fører ikke bare til tidsklemmer og dobbeltarbeidende kvinner, men utgjør i tillegg en fare for menns liv og helse. Sjefsrollen kjennetegnes av stort ansvar som varer hele døgnet, der det byr på utfordringer å finne tid til omsorg, ikke bare for barn og familie, men også seg selv. Til tross for økt satsning på et inkluderende arbeidsliv, møter fremdeles mange sjefer store barrierer for å redusere arbeidspresset. Det er vanskelig å skape holdningsendringer overfor arbeidsgivere som ennå ikke har innsett at det er penger å tjene på å ta menneskelige hensyn, også i ledersjiktet i bedriftene.
Dagens arbeidsliv med vektlegging av effektivitet, konkurransedyktighet, krav om stadig fornyelse og omstillingsevne er ikke bare dårlig helsepolitikk, men også dårlig økonomi for bedriftene, på lang sikt.
Helsefarlig mannsrolle. – Selv om Norge ligger langt fremme i verden når det gjelder holdninger til likestilling, regnes mannen ennå som hovedforsørger i familien, sier Holter. Det er ikke nok å jobbe mot diskriminering av kvinner i arbeidslivet og en økning av fedrekvoten, hvis man ikke samtidig jobber systematisk med å slå beina under arbeidslivets fundament – den usunne og destruktive mannsrollen som henter sitt innhold fra tradisjonelle, patriarkalske verdier.
I sosiolog Ulla-Britt Lilleaas forskningsprosjekt om menn med hjerteinfarkt intervjuet hun blant annet en mann hvis femårige datter fikk kreft. To år senere døde kona hans, og som førtiåring fikk han hjerteinfarkt. Likefullt kunne han forsikre at han aldri hadde opplevd noen krise. Kriser er nemlig bare slikt kvinner rammes av.
Menn dør i gjennomsnitt fem år før kvinner, og de er dobbelt så ofte utsatt for brå død. Men når sykdommen rammer, den som ikke dreper dem, da er det en tendens til at det er kona i familiene som gjør følelsesarbeidet i familien. Ingen legger merke til at bak den tause mannen skjuler det seg en som er redd, en som har angst, en som ikke får sove om natta. Den tause mannen klarer seg selv. I kraft av å ta på seg følelsesarbeidet opprettholder også kvinnen den tradisjonelle mannsrollen. Gjennom sin bekymring, sin usikkerhet og sine spørsmål tar hun et usynlig ansvar for å bekrefte mannens maskulinitet.
Blodfattig analyse. Noe tyder på at partienes politiske analyser har fortrengt at patriarkatets verdier har en farlig slagside som i økt grad rammer menn. Noen går så langt som til å utrope menn som modernitetens tapere. Hvilke menn dette gjelder er imidlertid ikke gitt og utfoldes i prismet mellom klasse, etnisitet og geografi. Det betyr at politiske analyser må favne denne kompleksiteten. Løsningsmodellene kan ikke begrense seg til hvite middelklassemenn og småbarnsfedre, men må ta høyde også for utfordringene marginaliserte maskuliniteter som homofile, innvandrere og arbeiderklassemenn møter.
«Likestilling er en av de viktigste eksportartiklene vi har», erklærte Bekkemellem på konferansen. Det bør få økonomiske konsekvenser i form av økte tilskudd til mannsforskningen, som i sin tur bør inkluderes i utformingen av en mer nyansert likestillingspolitikk. Morgendagens menn og kvinner er ikke tjent med amputerte analyser og stykkevise planer for likestilling. Hvis ikke de rødgrønne kan levere en helhetlig politikk, er det ingen som kan. Vi håper Bekkemellem og hennes Regjering på feiringen av 8. mars, benytter anledningen til å ruste seg for en likestillingspolitikk i takt med forskningen på feltet.
Publisert i Ny Tid, 2. mars 2007
