Hege Skjeie, Inger Skjelsbæk og Torunn L. Tryggestad (red.)
Kjønn, krig og konflikt. Jubileumsbok til Helga Hernes
Pax Forlag, 2008
Det er menn som bærer uniformen, men i vår tids kriger er det flest kvinner som dør. Det er derimot ikke noe nytt at kvinner dør i krig, de er bare blitt flere.
Forskere, politikere og diplomater med Helga Hernes i spissen har dokumentert og plassert de enorme, kjønnsspesifikke lidelsene på agendaen. Arbeidet opprettholdes i artikkelsamlingen Kjønn, krig og konflikt, jubileumsboken i anledning Helga Hernes 70-årsdag.
Ett av bokens grunnleggende premisser er at den moderne krigen ikke utkjempes mellom stater, men mellom etniske minoriteter, eller som borgerkriger. Slik fragmenteres også kamparenaene. Den moderne krigens slagmark er ikke et sted, den er snarere en tilstand. Den er barn som blir alvorlig skadet av tidlig å utsettes for vold. Den er nedlagte skoler og sykehus, og infrastruktur som ikke fungerer. Den er manglende matrasjoner og «tvangsbefruktning» av kvinner med «feil» etnisitet. Den er å gjøre barn og kvinner til salgsvarer, og det internasjonale samfunnets utilstrekkelige evne til å se på disse overgrepene som brudd på menneskerettighetene. Den er, ikke minst, de langsiktige konsekvensene av overgrepene mot sivile. Det er disse overgrepene det moderne krigsoffer dør av, direkte og indirekte.
Artikkelsamlingens redaktører leverer et rikt tilfang av perspektiver på
dagens kjønnede krigsofre – både kvinner og menn. Den består av bidrag fra sentrale forskere og politikere, som hver på sin måte og med sin tilnærming makter å beskrive situasjonen for et stort antall kvinner gjennom tall, empiri og analyse. Og det er blant annet her det blir en artikkelsamling som virkelig er jubilanten verdig, og som gjør så mye av det Hernes har arbeidet med fram til nå relevant og framtidsrettet.
Det var Hernes som i 1987 lanserte begrepet statsfeminisme. Det forfektet ideen om et samfunn der likestilling kunne oppnås gjennom et samspill mellom kvinnebevegelsen og staten. Perspektivet var systemoverskridende, og snudde mye av den internasjonale kjønnsforskingens etablerte maktforståelse på hodet. Til da hadde mange oppfattet kvinnekampen som mobiliering i opposisjon til systemets reproduksjon av patriarkalsk makt. Med statsfeminismen kunne derimot «et kvinnevennlig samfunn» oppnås gjennom en allianse mellom kvinner og staten. Men begrepet er blitt kritisert for bare å være relevant for små og rike velferdsstater som det skandinaviske sosialdemokratiet. Kan den samme alliansen mellom grasrot og stater skapes i et globalt landskap preget av akutte utfordringer i krigs- og konfliktsituasjoner?
Boken gir ikke et klart svar på det, men et fruktbart sted å starte er der Cathrine Holst diskuterer begrepet rettferdighet. Når vi snakker om et fredelig samfunn, snakker vi også om et rettferdig samfunn, skriver hun. Det er det vi mener, skriver hun. Og det er da jeg tenker på Jonas Gahr Støres bidrag i boken, et bidrag som signaliserer en vilje til politisk handling – og konkrete endringer. «Vi er nødt til å innse at kjønnsrettferdighet er unntaket heller enn regelen», skriver han.
Hvis fred er målet, og fred er rettferdighet, har vi all grunn til å lese denne boken, og tro på den. Det er en viktig bok, kanskje den viktigste i vår tid – hvis viktighet skal regnes i menneskeliv.
Publisert i Forskerforum mars 2008 – nummer 3
