Johan L. Tønnesson
hva er SAKPROSA
Universitetsforlaget, 2008
For noen år siden kjøpte jeg et kunstverk. Det hadde lenge vært i galleriets samling, og siden det manglet ramme hadde passepartoutet fått noen flekker.
– Det bør kanskje skiftes ut, spurte jeg galleristen. Svaret hun ga meg var slett ikke det jeg ventet, og noe i Johan L.Tønnessons bok hva er SAKPROSA fikk meg til å tenke på galleristen og det flekkete bildet, men uten at det har noen åpenbar sammenheng med bokens politiske slagkraft.
For boken har politisk slagkraft, og ordskiftet i forbindelse boken er allerede i gang i pressen. Debatten tar i hovedsak utgangspunkt i det Tønnesson oppfatter som en manglende sakprosapolitikk i Norge. Men hvorfor er sakprosaen viktig, hva har den med politikk å gjøre og hva skal vi med et eget felt om sakprosa?
Flere fagfelt har allerede formulert sine egne formidlingskritiske spørsmål, som har inkludert blant annet analyser av retorikk og makt i deres tekstproduksjon. Men opprettelsen av et eget professorat i sakprosa ved Universitetet i Oslo i 2000, et professorat Tønnesson besitter, indikerte kanskje en form for institusjonalisert erkjennelse av at sakprosaen bør samles i en egen fagretning. En fagretning som inkluderer både det Tønnesson definerer som litterær og funksjonell sakprosa, og som tar høyde for det enorme mangfoldet av tekster som eksisterer i sakprosalandskapet.
Tønnesson skriver at vi «trenger språket for å beskrive virkeligheten». Men enhver tekst er også en maktutøvelse i en eller annen form. Dette ble også antydet i Kjell Lars Berges bidrag til Makt- og demokratiutredningen, der han inviterte til debatt om hvordan makt utøves i tekstene. Debatten uteble dengang. Ikke desto mindre er det behov for kritisk analyse av fagtekster, og Tønnessons bok tilbyr en rikt utstyrt tekstanalytisk verktøykasse. Verktøyene, som for noen allerede burde være kjent blant annet fra lingvistikken, egner seg svært godt når teksters mening og makt skal avdekkes, og de forklares og demonstreres i boken på en enkel, forståelig måte. Særlig derfor burde denne boken egne seg godt som en introduksjon til analyse av fagtekster, for studenter og den stadig voksende gruppen av andre interesserte.
Etter min mening er et av bokens viktigste bidrag i norsk offentlighet at den kan bekrefte, utdype og eksemplifisere sakprosaens rolle som sjanger og forskningsobjekt. Boken kan skape kompetente og kritiske lesere av sakprosa, som i siste instans betyr en styrking av demokratiet ved at vi får enda flere lesere med kunnskap og evne til å avdekke skjulte maktstrukturer både i hverdagens tilsynelatende verdinøytrale tekster, og i den åpenbart autoritative, kunnskapstunge sakprosaen.
Men i Tønnessons perspektiv handler det også om noe mer. Det handler om å bli klar over en tradisjon og en historie. Han skriver: «Når teksten har levd en stund, er også dens resepsjonshistorie, måten den er blitt lest og kommentert på, blitt en del av dens mening». Og det var da jeg tenkte på galleristen. Hun smilte da hun så på flekkene, som om hun så på dem med kjærlighet. Så ristet hun på hodet, og sa; nei. – Flekkene er jo en del av bildets historie, sa hun. – Men du bør nok gi det en ramme, la hun til.
Publisert i Forskerforum, april 2008, nummer 4
