Ebba Haslund
Ild fra Asker. Et portrett av Berit Ås
Pax Forlag, 2008
Ebba Haslunds bok om Berit Ås er problematisk. Ikke fordi den gir et varmt og rikt portrett av SVs første leder og en av historiens mest sentrale feminister, men fordi den risikerer å leses som det alene.
Boken risikerer å oppfattes som en imponerende (og koselig) fortelling om en sterk (og blid) dame som nå (når hun Gud hjelpe meg er blitt åtti år) skal hylles og feires, før hun arkiveres som noe som er over og forbi. Hvis ingen protesterer risikerer boka å usynliggjøres som foreldet argumentasjon. Derfor:
Motargument 1: I Haslunds heltinnehistorier om sosialpsykolog og aktivist Ås, impliseres det at om man skal oppnå likestilling bør man dokumentere kvinners undertrykte stilling som «det annet kjønn». Man bør avsløre motstanden kvinner møter når de ytrer seg blant menn, og man bør sørge for økt kunnskap og bevissthet om kvinners offerrolle. Med utrettelig telling, lesing, snakking og aksjonering bør man mobilisere til tverrpolitisk kvinnekamp i organisasjoner, partier og på internasjonale konferanser. Ås når heldigvis mange både i inn- og utland med sine bøker og foredrag, men frigjøringskampen i dag vinnes ikke bare ved å repetere stigmatiserende fakta med tellekanter som definerer kvinner som tapere. Dessuten foregår kampen på nye arenaer. Vi leser ikke lenger «Arbeiderbladet ved frokostbordet for å få informasjon». Færre og færre stoler på pressen, og vi bruker daglig 2,5 timer foran TV-en. Over seksti prosent av norske jenter mellom 13 og 19 år ser stort sett på TV-serier, mens gutta spiller dataspill. Vi må fortsette å slå, men vi må slå i andre bord og tilby flere frigjørende identiteter.
Motargument 2: Alle menn kan bli «trofaste væpnere» – og kampfeller. Både Ås og Haslund ser ut til å operere med en fundamental forutsetning om at det er menns skyld at kvinner er undertrykt. Bokas fortellinger gjennomsyres av en mild avsky og latter rettet mot menn. Mange av dagens feminister vil protestere mot en slik holdning – selv om det ikke er full likestilling i Norge. Ennå tjener menn rundt 15 prosent mer enn kvinner, 44 prosent kvinner jobber fortsatt deltid – ofte fordi de har mer enn ett barn, og ni av ti minstepensjonister er ennå kvinner. Men menn dør i gjennomsnitt fem år før kvinner, de er dobbelt så ofte utsatt for brå død og de dør av selvmord tre ganger så ofte som kvinner. Noe av det viktigste som har skjedd i feminismen siden 70-tallet er at mannen også er blitt kjønn. Kvinnekampens utfordringer sitter ikke lenger som et utemmet, mektig dyr mellom bena hans, men snarere i tradisjonelle forestillinger og arkaiske forventninger til kjønnet atferd. Makten ligger i strukturene, holdningene og oppfatningene knyttet til kjønn. Det er de som bør utsettes for vår milde avsky, latter og betimelige kritikk.
Haslund karakteriserer Ås som «et ulegelig gnagsår» og «et konstant irritasjonsmoment». Energiske ildsjeler som står på sitt og dundrer statistikk om kjønnsulikhet i styrebordene oppfattes gjerne som forstyrrende og avsporende, men alternativet er langt verre. Derfor er Berit Ås et forbilde og en ressurs, forhåpentligvis også for fremtidens kjønnskamp.
Publisert i Forskerforum, mai 2008, nummer 5
