Paul Grøtvedt
Et kunstverk? Kunstkritikk på tvers
Fritt forlag, 2008
En mer irriterende bok enn Paul Grøtvedts Et kunstverk? er det lenge siden jeg har lest. Følelsen av irritasjon i møte med tekster kan ofte være fruktbare tegn på en indre motstand mot ny, men nødvendig erkjennelse. Slik er det ikke med denne boken. Den er derimot irriterende i betydningen reaksjonær og tom.
Men Grøtvedt er utvilsomt engasjert. Dessverre tar engasjementet hans så ofte overhånd at de fleste tilløp til interessante resonnementer punkteres i pompøse utskjellinger rettet mot det meste som har skjedd på kunstscenen de siste hundre år. Riktignok blir Grøtvedts stemme gradvis mildere og mer kunstfaglig deskriptiv mot slutten av boken, men fram dit må man orke å lide seg gjennom konkluderende karakteristikker som søppel, det rene visvas og svada, eller stå ut med banale hjertesukk over at det skulle bli en svenske som ga oss monumentet for å feire frigjøringen fra søta bror.
Ett av Grøtvedts sentrale grunnsyn er at billedkunsten siden Duchamps Fountain (1917) har gjennomgått et slags eskalerende sammenbrudd. Det består blant annet i at den kreative kunstneren som skaper kunst gjennom følelser, stemninger, emosjoner, inspirasjon og intuisjon dessverre har måttet vike plassen for kunstnere som i sterkere grad betoner tenkning, idéer og teori. Et slikt kunstsyn er greit nok, men det er lite fruktbart som utgangspunkt for relevant diskusjon om samtidskunst i dag. Når vi videre vet at Grøtvedt selv både er utdannet billedkunstner og har en magistergrad i kunsthistorie er det vanskelig å ta hans bekymring over kunstutviklingen helt på alvor.
Grøtvedt gjør det heller ikke enklere for seg selv når han karakteriserer filosofer som en slags tryllekunstnere, utbasunerer at Damian Hirsts Mother and Child Divided «prompte [bør kjøres] til et destruksjonsanlegg» eller påstår at Duchamps readymades ikke representerer noen «utvidelse av kunstbegrepet». Grøtvedt fremstår som en fektende kriger mot antikvariske vindmøller som er flere tiår for sent ute.
I sin kamp hviler Grøtvedt seg mot en vitenskapelig diskurs der han blant annet trekker veksler på filosofer som Wittgenstein, Adorno og Benjamin, men retorikken hans virker ikke. Det har blant annet å gjøre med at språket hans er invadert av en hær med fakta- og skrivefeil, og at argumentasjonen er anført av en hodeløs tropp løse påstander uten kildehenvisninger eller dokumentasjon. I et forsøk på å angripe hele kunstinstitusjonen – som om den var en samlet helhet, hevder han blant annet at det var CIA som gjennom milliarder av dollar fra «skjulte konti [...] hausset opp og finansierte» den abstrakte ekspresjonismen.
Grøtvedt mer enn impliserer et ståsted der den røde fare ennå er en plausibel og aktuell forklaring på det som skjer i kunsten i dag, men snarere enn som dramatiske avsløringer fremstår resonnementet hans som synsing og paranoia. Et inntrykk som forsterkes gjennom Grøtvedts språk som nærmest desperat klenger seg til et skråsikkert, arrogant maktspråk som bare evner å virke mot sin hensikt. Kjernen forblir tom, irrelevant og irriterende.
Publisert i Forskerforum, juni 2008 – nummer 6
