Peter Larsen og Sigrid Lien
Kunsten å lese bilder
Spartacus forlag, 2008
Jeg kjedet meg alltid i historietimene. Kjedsomheten skyldtes selvfølgelig de søvndyssende rekkene av årstall, men også den forutsigbare rekken av årsaker og konsekvenser som ble ramset opp fra historielæreren. Den distanserte oppramsingen gjorde meg til en fremmed for fortiden.
Men da jeg senere i livet begynte å lese kunsthistorie, var det noe som fikk meg til å spisse ører og fatte en langt dypere interesse for menneskets historie. Den samme opplevelsen får jeg når jeg leser Peter Larsen og Sigrid Liens bok Kunsten å lese bilder.
Boken inneholder hundre bilder fra den vestlige verden, kronologisk presentert fra 1360 og fram til i dag. Hvert bilde ledsages av relativt korte tekster, holdt i en befriende upretensiøs tone som vekker troverdighet og nysgjerrighet. Perspektivene er kunsthistoriske, men gjennomgående vektlegges skildringene av motivene i bildene. Slik plasseres sentrale verk fra den etablerte kunsthistorien som Jan van Eycks Portrett av Giovanni Arnolfini og hans hustru (1434), J.C.Dahls Bjerk i storm (1849) og Frida Kahlos Selvportrett som Tehuna (1940-43) i noe mer enn en kunsthistorisk sammenheng. Det er særlig dette som er bokens styrke.
Den gjør seg mest gjeldende når vi nærmer oss vår egen tid, når hverdagsbildene i økende grad inkluderes i utvalget. Her demonstrerer Lien og Larsen hvordan tradisjonelle kunsthistoriske perspektiver og lesemåter gir mening i forhold til populærkulturelle bilder, men de utvider også perspektivene. Hverdagsbildene er blant annet hentet fra reklamen, sportsbilaget, plateomslaget, produktkatalogen, reportasjen og klassebildet fra 9. klasse.
Gjennom fortellingene om disse bildene åpner forfatterne opp et mangfold av betraktningsmåter, for eksempel i skildringen av IKEA-katalogens bilder. Her knyttes det kunsthistoriske paralleller til portrettet, samtidig som kjennetegn ved det moderne samfunnet tematiseres i beskrivelsen av «hjemmet [som] et biografisk rom – et selvportrett». På samme måte plasseres kokebokbildet fra 1997 behørig i stilleben-tradisjonen, men det ses også i relasjon til pornografien: «Illustrasjonene i moderne kokebøker skal – på samme måte som pornografiens bilder – vekke lyst», skrives det.
Lekende blandes slike kunsthistorisk høye og lave lesninger av bildene. Det gjelder også når de betrakter privatlivets bilder. I den mer udramatiske enden av skalaen beskrives 9. klassebildet tatt i 07/08 som et uttrykk for «en homogenitet som slår sprekker til fordel for individualiteter», mens MMS-bildet tatt i morgenrushet 7. juli 2005 da Londons undergrunn ble angrepet av islamske selvmordsbombere formidler en visuell og menneskelig erfaring fra en langt mer dramatisk virkelighet.
I innledningen poengterer Lien og Larsen tendensen til at vi blir stadig blindere for bildene som omgir oss, og at ett av bokens mål er å gjøre oss bedre i stand til å se. Etter min mening har de lykkes svært godt. De viser at historie ikke behøver å være forutsigbare kjeder av årsaker og konsekvenser. De viser at kunst og bilder kan fortelle autentiske historier om mennesket og dets erfaringer, og at fortiden ikke er noe fremmed, men snarere noe som angår oss alle.
Publisert i Forskerforum, januar 2009, nummer 1
