Gunnar Skirbekk
Rasjonalitet og modernitet. Essays i filosofisk pragmatikk
Universitetsforlaget, 2009
«Ein filosofi om det moderne er ein filosofi om krise», skriver Gunnar Skirbekk i Rasjonalitet og modernitet.
Og det er nettopp krisenes økte aktualitet som synes som den mest konkrete motivasjonen for at Skirbekks filosofiske drøftinger gjennom åtte essay kommer ut i norsk språkdrakt (første versjon ble utgitt på engelsk i 1993). Fra å være et fredelig, relativt homogent hjørne av Europa diskuterer vi nå globale miljøkriser, terrortrusler, eurosentrisme og islam. Det fordrer oppdatert kompetanse om hvordan vi kan diskutere og forholde oss til normer og verdier.
Skirbekk spør om det finnes allmenngyldige og forpliktende normer som er kontekstoverskridende. Kan man hevde at ens religion eller tradisjon representerer den universelle Sannheten om livet og samfunnet? Dette er kanskje et umulig spørsmål i dagens mangfoldige og paradoksale postmodernistiske samfunn. Det synes dessuten som et spørsmål svært få våger å stille, blant annet fordi mulige svar vil stå i fare for å kritiseres for å være diskriminerende, elitistiske eller på andre måter ekskluderende og undertrykkende. I et pluralistisk samfunn vil med andre ord svarene kunne beskyldes for å være diskursive, og dermed ha begrenset gyldighet. I Skirbekks univers framstår det derimot litt annerledes.
Framfor å se egne diskursive normer og oppfatninger som noe man bør fortrenge, argumenterer han for at dette snarere er et gunstig sted å starte. «Ideen om ein allmenngyldig rasjonalitet, som omfattar kontekstoverskridande grunn-normer, kan etter mitt syn best formulerast og forsvarast ved dei filosofiske tenkjemåtane som arbeider med ein diskursiv og sjølvrefleksiv versjon av pragmatisk fornuft», skriver han.
I boken kommer dette til uttrykk gjennom omfattende drøftinger av rasjonalitet i forhold til både det kontekstuelle og universelle. Skirbekks drøftinger baserer seg blant annet på Wittgenstein, Apel og Habermas’ tenkning, og hans nyanserte svar er flere. De dreier seg i hovedsak om dialektiske læringsprosesser som blant annet består av selvrefleksjon og selvkritikk, anerkjennelse av de bedre argumentene og en anerkjennelse deltakerne imellom – det vil si en oppfatning av oss selv og andre både som autonome og feilbarlige.
I et mer etisk perspektiv poengterer han at enkeltindividets autonomi ikke er noe fastlagt, men snarere noe som må forhandles om igjen og igjen. Likefullt har individet i dagens verden mulighet til å utløse dype kriser og kaos. Det kan skje ved hjelp av teknologi, men også under dekke av tro. Et slikt syn på forståelsen av individet aktualiserer filosofisk grunnleggende undring over at vi i det hele tatt er til. Det aktualiserer også det faktum at individet er svært sårbart, både som identitet, kropp og som en del av fellesskap.
Skirbekk stiller spørsmålet om vi trenger et annet språk om livet som ukrenkelig. Han medgir at det blir problematisk i praksis, men understreker at det kreves mot og vilje til å ta disse problemstillingene på alvor. Det synet er det enkelt å dele med ham. Så gjenstår det å se, mens vi ennå er her.
Publisert i Forskerforum, februar 2009, nummer 2
