Ingunn Hagen og Thomas Wold
Mediegenerasjonen. Barn og unge i det nye medielandskapet
Samlaget, 2009
– Hver gang jeg er i New York, drar jeg først til den beste videobutikken jeg vet om, sa min kollega. – Der kjøper jeg et par meter med DVD, og så ser jeg film noen døgn, sa han.
Siden film er en del av fagfeltet hans, kunne jeg nikke begeistret til de underlige, men sjarmerende vanene hans. – Kompetanseheving, tenkte jeg. For en dedikert fyr! Men hva om et barn hadde prioritert en skjerm framfor virkeligheten?
I Mediegenerasjonen samles et rikt spekter av forskning om barns mediebruk. Det er medievitenskapens lodd at selv fem år gammel empiri kan oppleves som utdatert, men her oppveies det av et bredt innslag av internasjonal statistikk og analyser som lettfattelig og grundig settes opp mot norske forhold. Gjennom vektlegging av de mest brukte mediene (TV, PC og mobil) drøftes tendenser i forhold til mediebruk, mediepåvirkning og meningsdannelse av medieinnhold systematisk og godt.
Når barn og unge skaper sin egen mediekultur på tvers av foreldres medievaner, kan det føre til forhandling og konflikt i familien. Behandlingen av denne problematikken er en av bokens styrker, for den bringer ikke bare ulike blikk på media og mediebruk til torgs, den tematiserer også ulike oppfatninger av barn. Det har vært vanlig å sette merkelappen under utvikling på barn, og å se på media som en del av sosialiseringen. Dette synet har fått konkurranse fra et syn der barnas nåværende situasjon vektlegges, og der barn ses på som kompetente mediebrukere. Dagens barn løper dessuten sjelden fritt rundt i gatene, men følges til skole og aktiviteter og holder seg mye inne. Da blir barn ofte mer interessert i mediene, i tillegg til at «’den store verda’ bringes inn i stova».
Blant annet derfor bruker mange barn mye tid på medier. Hos de yngste er særlig TV populært, slik den også er blant voksne, som faktisk ser mer TV enn barn og unge. TV-en står typisk på i bakgrunnen, og den strukturerer hverdagene både for store og små. Forskerne ser dessuten at TV-innholdet gjerne brukes som identitetsmarkører, der bestemte programmer gir sosial prestisje i vennegjenger.
Medias sosiale betydning gjør seg også gjeldende når barna fatter større interesse for PC og nett. Både gutter og jenter bruker medieteknologien til å ha sosial kontakt med kompiser, som oftest gjennom MSN og SMS.
Gjennomgående ser det altså ut til at barns sjonglering mellom ulike typer medier og medieinnhold i stor grad er styrt av selvstendighet; deres vilje, interesser, kjønn og deres sosiale behov. Det betyr at barna allerede gjør som min kollega; de prioriterer langt på vei skjermen framfor «virkeligheten» i den forstand at mediene er en integrert del av deres hverdag, og på sett og vis blir gata.
Når så forhandlinger og reguleringer innad i familiene oppstår, minner Hagen og Wolds bok oss om noe interessant som skjer i dette landskapet. Det er at konfliktene ikke bare handler om selve mediebruken. Forhandlingene handler like mye om identitet og selvforståelse – og et ungt menneskes kompetanseheving.
Publisert i Forskerforum, mai 2009, nummer 5
