Litteraturens virkning

Geir Farner, Litterær fiksjon,
Unipub, 2010

De siste førti årene har Geir Farner lett etter svar på ett grunnleggende spørsmål om litteratur. Hva er det som gjør at fiksjon fungerer, så vi som lesere finner oppdiktede hendelser meningsfulle og interessante?

Innenfor litteraturvitenskapen er dette et komplisert spørsmål. Det finnes få teorier som problematiserer området, og om de berører det er perspektivene, ifølge professoren i nederlandsk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo, ikke fyllestgjørende. Hans bok Litterær fiksjon forsøker å besvare dette grunnleggende spørsmålet, og de opplagte oppfølgingsspørsmålene. Ikke overraskende er svarene han foreslår mange, og de berører de mest sentrale litteraturvitenskapelige perspektiver og teorier.

Ett av litteraturvitenskapens tradisjonelle skiller går mellom det estetiske og det kognitive i fiksjonen. Farner problematiserer disse begrepene grundig, men enkelt sagt handler det om å skille mellom analytisk oppmerksomhet rettet mot litteraturens formale trekk, og fokus mot det tankemessige innhold knyttet til kommunikasjonsprosessen. Farners inntrykk er at fiksjonen som meningsbærer har vært av sekundær interesse for litteraturvitenskapen, og dermed ikke blitt nok problematisert i de rådende teoriene. Det forsøker han å bøte på i denne boken.

Farner nærmer seg de teoretiske «hullene» ved å redegjøre systematisk for sentrale teorier, begreper og forståelser både av litteraturen selv og av litteraturvitenskapen. Redegjørelsene bunner ut i alternative forståelser, og nye, mulige tilnærminger for å se fiksjonen med nye blikk. For å følge ham fordres derfor en leser som allerede har en viss litteraturvitenskapelig kompetanse, og som kjenner den vestlige litteraturkanon. Etter min mening gir dette boken en klar styrke, fordi den kan reflektere på et høyere teoretisk nivå enn alminnelige innføringsbøker i faglitteratur normalt gjør. Samtidig fungerer boken nettopp som en innføringsbok fordi den inkluderer mange og vesentlige tradisjoner i litteraturvitenskapen, og gjør det mulig både å forstå dem, og å oppdage nye nyanser.

Flere steder understrekes det at boken kan være provoserende. Det er flere av de humanistiske fagretningers lodd å også ha en slik funksjon. Å skulle forsøke å gi teoretiske svar på hvordan noe som er skapt virker på oss som mottagere, uten å basere seg på noen form for empiri fra respondenter eller resepsjonsanalyser, skaper alltid en fare for synsing og ensidig refleksjon. Selv kan jeg tidvis oppleve boken som en innføring i hvordan Farner leser litteratur. Noen ganger kjenner jeg meg igjen, andre ganger blir jeg forvirret eller kjenner at jeg er uenig. Jeg oppdager også at jeg kan bli provosert de stedene jeg opplever at holdningen til litteratur kan ligne på matematikk, og der jeg aner en antagelse om at leseropplevelse kan fanges i et regnestykke som går opp til slutt.

Men både til tross for, og på grunn av, kimene til provokasjon i Litterær fiksjon er dette en bok som både gjennom dokumentasjon, teoretisk introduksjon og refleksjon kan puste relevant og fruktbart liv i til dels neglisjerte litteraturvitenskapelige problemstillinger.

Publisert i Forskerforum, august 2010