Ambisiøs, men datert maktanalyse

Fredrik Engelstad, Maktens uttrykk; Kulturforståelse som maktanalyse
Universitetsforlaget, 2010

Året er 1953. På kinolerreter verden over er Marilyn Monroe I ferd med å gjøre seg verdensberømt på diamanter. Du vet, de som er a girl’s best friend. Rollefiguren hennes, Lorelei, ble skapt allerede i 1925, og femme fatale har rukket å bli som en klisjé å regne. Likefullt mener sosiologiprofessor Fredrik Engelstad at dette handler om makt. Det har han rett i, men hvorfor skal en sosiolog avdekke det?

I Maktens uttrykk gjør Engelstad mer enn å analysere Gentlemen Prefers Blondes. Hans prosjekt er å undersøke hvordan sosiologisk analyse av drama, film og kunst kan gi en videre forståelse av symbolsk makt. Innledningsvis gjør han rede for flere teoretiske perspektiver, blant annet fra sosiologi og filosofi.

Gjennom bokens fem deler tematiserer han så makt i forhold til kommunikasjon, demokrati, kunnskap, kulturindustri og nasjonsbygging gjennom analyser av drama og film, fortrinnsvis Ibsen, Shakespeare, Strindberg og Godard. Engelstad ser farene ved et slikt prosjekt, siden fiksjonen er produkter av vår fantasi. Han mener at det han kan oppnå er «å skape korrektiver til gjengse tenkemåter, reflektere over hvor fruktbare vanlige modeller egentlig er». Etter min mening klarer han bare delvis å oppnå dette.

Styrken i Engelstads bok er hans svært gode, opplysende lesninger av Bourdieu, Adorno og Horkheimer, Foucault, Weber og andre kulturfilosofer og sosiologer. Han skriver også greit om retorikk og kommunikasjonsteorier som omhandler makt, og tidvis lykkes han i å gjøre perspektivene svært interessante. For eksempel når han skriver om makt som ligger i tausheten, der fragmenter fra Strindbergs Den starkare riktignok må nøye seg med å tjene som illustrerende eksempler, men der hans teoretiske refleksjoner løfter det hele.

Men det er i analysene problemet oppstår. Ved å benytte sosiologisk analyseverktøy på fiksjon som er redigert og konstruert ender han flere steder opp med å bekrefte gamle, sementerte myter og stereotypier om makt. Dette blir særlig tydelig når han gjør analyser av Lorelei-skikkelsen og Marilyn Monroe. Her parafraserer han handlingen om en kvinne som bruker sin sex appeal for å oppnå status i et samfunn der makt måles i patriarkalske strukturer. Analysen konkluderer med at kvinner som Monroe har en karismatisk makt, på grensen til «guddommelig». «Dens kraft ligger i å forme bilder av verden og av hva det er å være kvinne». Dette sitatet demonstrerer også at utvalget hans er svært datert. Engelstad innrømmer at utvalget er litt tilfeldig, men understreker samtidig at de er inkludert fordi de eksplisitt tematiserer makt. Dette er et paradoks når målet hans er å avdekke den ikke-institusjonaliserte makten. Den som ligger i språket; i tegnene og symbolene og ytringene. Hvorfor er det da nødvendig å velge dramaer som eksplisitt tematiserer makt?

Ikke desto mindre: Engelstad er utvilsomt en analyserende og god sosiolog, og hans prosjekt er i utgangspunktet ambisiøst. Det er dessuten en nødvendig og god nytenkning innen samfunnsvitenskapen. Så jeg håper vi får se mer til disse innfallsvinklene, om enn noe mer oppdatert både på fiksjon og humanistisk teori.

Publisert i Forskerforum, oktober 2010