Objektets makt

Siri Meyer, Visuell makt. Bilder, blikk og betraktere
Universitetsforlaget, 2010

Nylig var jeg på middag hos noen venner. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra et langt utenlandsopphold, der jeg blant annet hadde besøkt den indonesiske øya Java. Derfor byttet jeg ut den typiske vinflaska, til fordel for en liten skulptur jeg hadde kjøpt på et marked der, som jeg ga til vertskapet. – Den er kjøpt ved verdens eldste, buddhistiske tempel, sa jeg. De ble begeistret. – Åh, hvor er det, spurte de. Er det noe spesielt med den? Si at det er noe spesielt med den, da! Bringer den lykke? Spørsmålene deres fikk meg til å tenke på Siri Meyers bok.

Reaksjonene deres kan tjene som eksempel på hvordan et (eksotisk) objekt blir gitt en makt over betrakterens liv, hvis vi følger Meyers resonnement, en maktform også kapitalismen nyter godt av.

Resonnementet, som er svært meningsfullt, er holdt i et enkelt og lettfattelig språk. Det åpner med et hovedspørsmål om hvordan bilder kan brukes som brikker i sosiale maktspill. Vi mangler språk som kan beskrive slike visuelle erfaringer fyllestgjørende. Meyer, som er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, bøter på dette ved å benytte Edward Saids orientalisme og Michel Foucaults teorier om institusjonell makt i sine bildeanalyser og gjennomganger av historiske hendelser. Meyer går ikke dypt inn i teoriene. Snarere opprettholder hun en dramaturgi som forener grunnleggende fagformidling og et politisk prosjekt der hun vil overbevise oss om at «makten kan beskrives og forstås i visuelle termer».

Meyers utvalg av kunstverk og bilder er motivert av hva de kan belyse av maktspill innenfor tre ulike vinklinger i betrakterposisjonen, eller det hun kaller synsregimer. Det første regimet er det disiplinære blikket. Det er knyttet til institusjonene, der målet er å oppnå orden og kontroll gjennom klassifisering av liv. Det andre synsregimet er imperialismens blikk som rettes mot det fremmede, der målet er å oppnå herredømme gjennom undertrykking. Fram mot dette punktet understreker Meyer at det er betrakteren som har makt over det som betraktes. Det tredje blikket, det eksotiske, endrer på det.

Endringen handler om «forskjellenes estetikk», et begrep hentet fra forfatteren Victor Segalen. Snarere enn å understreke det barbariske i annerledesheten, skildrer han hvordan «Vesten fornyer seg ved å ta opp i seg impulser fra fremmede kulturer», en eksotisk fornyelse vi finner eksempler på «i den moderne vestlige kulturen i alt fra opera, arkitektur og design til moter, film og populærkultur». Men Meyer går videre, og stiller det eksotiske opp mot kapitalismens fetisjering av varene, de «som fortryller oss ved å bli assosiert med verdier og forestillinger utover nytten og bruken». Her er det ikke lenger vi som betraktere som har makten, det er de betraktede objektene som har makt over oss.

Så skulle jeg lyve for vertskapet, om den lille skulpturen? Det var fristende, men jeg gjorde ikke det. Jeg sendte en takknemlig tanke til Meyer før jeg sa; Slapp av, a! Jeg fikk den billig.