Legitimert ekstase

Robert W. Kvalvaag, Det ellevte budet. Religion og rock and roll
Unipub, 2010

Jeg kjenner en kritisk ateist med et hjerte som banker for grønsj. Men en søndag i september besøkte hun en kirke i Harlem. Ikke mange minuttene inn i gudstjenesten fant hun seg selv dansende mellom kirkebenkene med øyne kantret i tårer, hånd i hånd med en eldre, afroamerikansk kvinne i ekstatisk bønn. Hva hadde skjedd?

Robert W. Kvalvaags bok kan gi noen mulige svar. I Det ellevte budet tematiserer han det historiske forholdet mellom rock’n’roll og religion gjennom eksplorerende undersøkelser av ulike musikalske uttrykk.

Kvalvaag medgir at det eksisterer et motsetningsforhold mellom sex, drugs and rock’n’roll og det hellige og sakrale, men insisterer likevel på at det er religiøse dimensjoner i rocken som til nå har vært underkommunisert. Det bøter førstelektoren i religion, livssyn og etikk på ved å veve et kronologisk teppe av historier både fra sentrale deler av religions- og musikkhistorien.

Han sporer rockens opprinnelse helt tilbake til de svarte, afrikanske slavenes påkalling av det guddommelige i sine rytmiske og svært fysiske ring shouts, og viser hvordan dette rytmiske uttrykket fikk betydning i hvit, europeisk kultur i Amerika på 1600- og 1700-tallet. Påvirkningen spredte seg videre, blant annet til karismatiske menigheter, med predikanter som praktisk talt toppet platesalget på 1920-tallet. Predikantenes vekkelsestaler hadde ifølge flere kilder en egenartet rytme og tone som ble en langt sterkere musikalsk inspirasjon for musikere, enn menighetens sang.

Kvalvaags kildemateriale baserer seg på historiske dokumenter, i tillegg til et bredt spekter av musikere, artister, journalister, historikere og musikkvitere. Blant andre. Faren er at fremstillingen blir for bredpenslet. Gjennom sju kapitler (pluss innledning, oppsummering og etterord) er vi innom sjangere som soul, jazz, gospel osv. – til og med folkemusikken er nevnt – i tillegg til rock. Denne sjangerbredden gir også opphav til et tykt knippe artistmøter med blant andre Johnny Cash, Tina Turner, Louis Armstrong, Nina Simone og Al Green. Anekdotene er tidvis svært friske, og krydret med mindre kjente detaljer. (Visste du for eksempel at Elvis hadde en tvillingbror som døde under fødselen?). Men faren ved den anekdotiske fremstillingen er at fremstillingen blir skjev.

Etter min mening styrer Kvalvaag klar av farene. Han evner å filtrere sjangerutviklingen funksjonelt sammen, og anekdotene er godt avstemt mot bokas klangbunn der det gjennomgående er resonnementet om forholdet mellom rock og religion som følges. Det er også her boka har sin ideologiske sprengkraft.

I en vestlig, sekularisert og musikkelskende nasjon kan det være en sterk påstand å koble rock til tungetale, helbredelse ved bønn, karismatiske predikanter og troende som faller i ekstase. Men Kvalvaag demonstrerer hvordan både rock og «religiøs ekstase» får oss til å hengi oss til sanselige, musikalske opplevelser.

Slik legitimerer Kvalvaag både dansen, gråten, jubelen. Lydene som løfter oss. Og bønnen.

Publisert i Forskerforum, januar 2011