Tegn til religion

Dag Øistein Endsjø og Liv Ingeborg Lied, Det folk vil ha. Religion og populærkultur
Universitetsforlaget, 2011

For første gang i norsk sammenheng foreligger en bok om religion og populærkultur. Professor Dag Øistein Endsjø og førsteamanuensis Liv Ingeborg Lied har gjort en rekke casestudier fra populærkulturen, der de leter etter religion.

Forbindelsen mellom folkelig hverdagskultur og sakral symbolikk synes nokså fremmed i et postmoderne, sekularisert demokrati der religion assosieres med strid og konservativ islamisme. Men slik er det ikke, mener de to religionsviterne. De slår følge med flere andre fagretninger, der både større forskergrupper fra andre land og norske enkeltforskere som er opptatt av representasjon og konstruksjon av religion i populærkulturen har gjort sine analyser. Ikke desto mindre kan Endsjø og Lieds prosjekt karakteriseres som nybrottsarbeid ved at de introduserer feltet. Lykkes de? Både ja, og nei.

Endsjø og Lied har samlet en imponerende bredde av analyseobjekter og perspektiver. Gjennom sju kapitler tas vi fra Grand Prix og fornøyelsesparken, til reklamen, kinosalen og bloggsfæren, og videre til juleshopping og Donald Duck. Forfatterne har med andre ord foretatt punktnedslag i populærkultur som integrerer eller tematiserer religion. De leter etter tegn til religion på steder vi ikke trodde den fantes. Det gir utgangspunkt for flere interessante observasjoner, for eksempel i spørsmålet om hvordan populærkulturens håndtering av religiøs symbolikk og tankemønster slår tilbake på den institusjonaliserte religionsutøvelsen. Blant annet derfor bør boken bli både inspirasjon og springbrett for mer utdypende forskning.

Men bredden i utvalget representerer også svakheter. Framfor å integrere et kvantitativt tilsnitt som dokumenterer religionens representasjon i populærkulturen presenteres oppramsinger av enkelteksempler. Eksemplenes funksjon synes å være å overbevise oss om at religion er sterkt tilstede i all populærkultur – og tjene som demonstrasjon av noe forskerne visste fra før. Et høyt antall analyser gir også mindre rom for dybde, og de kan bli knappe. Innforstått parafrase av innholdet står flere steder i fare for å skygge for analytiske poenger. Blant annet savner jeg teoretiske perspektiver som problematiserer kulturbegrepet i denne konteksten, og intertekstualitet som stil og virkemiddel i postmoderne, populærkulturelle diskurser. Framfor å plassere og forklare populærkulturens tegn til religion opp mot andre forklaringsmodeller, kan det synes som om forfatterne ønsker å indikere at nordmenn er mer religiøse enn vi selv er klar over. Et slikt poeng er åpenbart kontroversielt, men et større potensial av interessante poenger synes å ligge i et samspill av forklaringer.

Ikke desto mindre er dette et godt, rikholdig og interessant startskudd for et forskningsfelt som forhåpentligvis vil vokse seg større og sterkere med årene – både innen religionsvitenskap som fagdisiplin og i nye, tverrfaglige forskningsmiljøer.

Publisert i Forskerforum, februar 2011