Paradoksets potente potensial

Birgitte Huitfeldt Midttun
Vi er tiden; Møter med kvinner i skandinavisk litteratur
Humanist forlag, 2011
290 sider

Ingen vil skrive «kvinnelitteratur». Likevel foreslår litteraturviter Birgitte Huitfeldt Midttun noe pompøst at «tiden er kvinnen som skriver og hennes skrift». Det gjør hun i introduksjonen til sine møter med ti prisbelønte, nordiske, kvinnelige forfattere. Forslaget impliserer at kvinnen er en kvalitativ fellesbetegnelse med bestemte sett av egenskaper. Det er et paradoks. Heldigvis. Like fullt er det dette paradokset som er det mest interessante i boken.

Etter et kort introduksjonskapittel der motivene for prosjektet presenteres, tas vi med til både private og offentlige møtesteder der intervjuene med forfatterne finner sted. Språket er enkelt og fortellende, men i det enkle flettes analytiske lesninger av forfatternes romaner, lyrikk og dramaer, og fakta om deres forfatterskap inn. Selve intervjuene er ført i en ujålete form med tilsynelatende uredigert transkribering av spørsmål og svar. Her får vi alt fra Suzanne Brøggers utilslørte fordømmelse av menn som moralske samfunnsmennesker etter hennes tilfeldige besøk på et herretoalett, Sofi Oksanens innadvendte formidling av konsekvensene den sovjetiske okkupasjon av Estland har hatt for flere generasjoner kvinner, Herbjørg Wassmos regissering av samtaler med døde mennesker og Sara Stridsbergs opplevelse av skam når hun skriver. Forfatterne får også svare på tradisjonelle kvinnetemaer som angår barn, omsorg, offerrolle og hverdagsliv. Men det er ikke dermed sagt at intervjuene konsekvent reproduserer tradisjonelle, kvinnelige verdier. Den gode flyten i språket evner riktignok å formidle en meningsfull nærhet og sterk sårbarhet tradisjonelt knyttet til det kvinnelige, men de får også reflektere teoretisk over skjønnlitterære problemstillinger som teksters overskridende muligheter, fortellerposisjoner, sjangerbrudd og (kjønns)identitet.

I det hele tatt sjongleres det høye og det lave i en insisterende jakt på stadig nye lesninger, perspektiver og åpninger. Innimellom skulle jeg ønske at Midttun hadde vært en bedre journalist som merket hvor i samtalen hun burde stoppet opp, og senket tempoet. Men styrken i rytmen ligger i det performative ved at mangfoldet av samtaletemaer i møtene nettopp demonstrerer en overflod av parallelle perspektiver. Det er i dette paradoksale mangfoldet det springer ut en ny og klarere forståelse av kvinnenes definitive inntog i den nordiske, litterære offentligheten.

For til tross for bokens bredde av temaer, som i kraft av kvantitet stadig står i fare for å tangere det overfladiske, evner boken som helhet å fange inn en enorm spennvidde. En inspirerende, dynamisk spennvidde som demonstrerer et litterært overskudd av ideer og overskridelse. Slik åpenbares et rikt og fritt rom erobret av stemmer som bare for noen tiår tilbake var tause. Det er her påstanden om at «tiden er kvinnen» finner sitt potente potensial. Og det er her det blir enkelt å være enig med Midttun.

Publisert i Forskerforum, mai 2011