En studie av endrede vilkår for norske kunstkritikere
Masteroppgave i journalistikk, Høsten 2007
Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo
Sammendrag
Siden våren 2004 har blant annet nettstedet KUNSTKRITIKK.NO publisert flere kunstkritikker med en subjektiv fortellerstemme, ofte med fokus på kritikersubjektet selv, og i et språk med skjønnlitterære ambisjoner.
Denne studien tar sikte på å sjangerbestemme denne formen for kritikk, med utgangspunkt i skribenten og kunstneren Tommy Olssons tekster. Gjennom komparative tekstanalyser plasseres de også i forhold til kunstkritikk skrevet av toneangivende kunstkritikere i dagspressen.
Både sjangerbestemmelsene og tekstanalysene, som i hovedsak benytter metodisk verktøy fra Norman Faircloughs kritiske diskursanalyse, avdekker at enhver kunstkritisk tekst vanskelig lar seg kategorisere i én samlende kunstkritikksjanger. Det er likevel visse fellestrekk ved dagspressens kunstkritikker, som den subjektivt orienterte kunstkritikken skiller seg fra.
Dagspressens kunstkritikere som i hovedsak skjuler sitt subjekt både bak en akademisk forsiktighetsdiskurs og en tildels autoritativ retorikk, skiller seg fra Olssons dramaturgiske oppbygning i scener, og en eksplisitt narrasjon med en subjektiv, selvutleverende forteller som ofte fremstår både som paranoid, forvirret og ikke minst som en aktiv deltager i sine egne kritikktekster. Olssons tekster kan slik betegnes som gonzokritikk.
Med bakgrunn i intervjuer av sju norske kunstkritikere og tre andre aktører i kunstinstitusjonen foreslås det flere mulige forklaringer på endringstendensene Olsson her betraktes som representant for.
Hovedargumentet er at kunstkritikken i tillegg til å bli stadig mer marginalisert i pressen, også er i ferd med å utspille sin legitimitet som relevant meningsproduksjon på kunstscenen. Det har blant annet sammenheng med vilkårene kritikken – og kritikeren – gis i dagspressens redaksjoner, i tillegg til maktforskyvninger på kunstscenen og endringer i kunsten selv.
Last ned fullversjon her
