Den amputerte likestillingen

En nærmere gransking av dokumentene som ligger til grunn for Norges likestillingssatsning, spesielt Soria Moria-erklæringen, statsbudsjettet for 2007 og partienes programerklæringer på feltet, avslører beskjedne visjoner. Mangelen på integrering av arbeidet med mannsrollen er slående.

Av Anne Bitsch og Ragnhild Fjellro

Den nordiske handlingsplanen for menn og likestilling ble vedtatt for perioden 1997-2005. I samarbeidsperioden var det mange banebrytende kryssbefruktninger mellom mannsforskere og erfaringer mellom de nordiske landene. Arbeidsgruppen ble lagt ned i fjor, og er i dag erstattet av en såkalt «mainstreamingsstrategi» av det mannlige kjønnsperspektivet i det videre likestillingsarbeidet. Ikke i noen av regjeringspartienes arbeidsprogrammer eller i Soria Moria-erklæringen fremgår det at mannsrollen og kampen for et mer kjønnrettferdig samfunn må ses i sammenheng, eller at en endring av mannsrollen er et nødvendig premiss for likestillingens fremgang. Så lenge de politiske grunnlagsdokumentene mangler dette, kan vi ikke gå god for mainstreaming ennå.

Drøvtygging av fedrekvoten. Da Norge den 6. februar var vert for den nordiske konferansen om mannsforskning, «Menn – likeverd og velferd», åpnet Karita Bekkemellem, statsråd i Barne- og likestillingsdepartementet, med engasjerende ord om hvor viktig det er at menn kommer på banen og tar aktivt del i likestillingen, og ikke bare passivt godtar den. Vi kunne ikke være mer enig. Men her sluttet også visjonene. Statsråden benyttet videre anledningen til å berømme Regjeringen, og fortelle forsamlingen suksesshistorien om fedrekvoten.

Fra den ble innført i 1993 har antall norske fedre som tar ut deler av fødselspermisjonen økt fra fire prosent til 85 prosent. Suksessen er et tegn på at statlig intervensjon og tilrettelegging av likestilling er en absolutt nødvendighet. Som feminister berømmer vi derfor løftene om at fedre skal få selvstendig opptjening av permisjonsrettigheter, samt planene om å utvide fedrekvoten fra seks til ti uker. Det går rykter om den norske fedrekvoten internasjonalt. Den amerikanske familieforskeren Arlie Hochschild har kåret Norge til sin «nordiske stjerne»; et foregangsland for andre vestlige land i utformingen av familiepolitikk. Det er likevel ingen grunn til å hvile på våre laurbær. Skjer det virkelig så lite nytt i likestillingspolitikken, at Regjeringen finner grunn til å drøvtygge på fedrekvotens suksess?

Riktig flaut ble det derimot ikke før likestillingsministeren kunne fortelle hvordan hennes japanske kolleger ser opp til Norge. Den japanske sosiologen Kaiko Funabashi omtaler Skandinavia som verdensmestere i likestilling. Japan er ikke vanskelig å overgå med sitt ulikestilte arbeidsmarked, og sin svært konservative holdning til kjønn. Å sammenligne seg med Japan i verdenssammenheng setter en pinlig lav standard for Norge i utformingen av vår likestillingspolitikk.

Grådig arbeidsliv. SV, det eneste av regjeringspartiene med en tydelig feministisk profil, tar i sitt arbeidsprogram til orde mot diskriminering av kvinner i arbeidslivet og legger opp til at arbeid og familieliv skal kunne forenes, men samme program er blottet for analyser av hvordan det samme arbeidsliv eter menn i sjefsposisjoner. Det er som Øystein G. Holter påpekte på konferansen, ikke lenge siden en stavangersk familiefar og seniorleder i oljebransjen drepte kona, barna og seg selv etter langvarig arbeid med en budsjettsprekk. Var denne hendelsen «bare» en såkalt «familietragedie», eller også et ekstremt symptom på hva det grådige arbeidslivet kan drive folk til?

Toppsjiktet i arbeidslivet fører ikke bare til tidsklemmer og dobbeltarbeidende kvinner, men utgjør i tillegg en fare for menns liv og helse. Sjefsrollen kjennetegnes av stort ansvar som varer hele døgnet, der det byr på utfordringer å finne tid til omsorg, ikke bare for barn og familie, men også seg selv. Til tross for økt satsning på et inkluderende arbeidsliv, møter fremdeles mange sjefer store barrierer for å redusere arbeidspresset. Det er vanskelig å skape holdningsendringer overfor arbeidsgivere som ennå ikke har innsett at det er penger å tjene på å ta menneskelige hensyn, også i ledersjiktet i bedriftene.

Dagens arbeidsliv med vektlegging av effektivitet, konkurransedyktighet, krav om stadig fornyelse og omstillingsevne er ikke bare dårlig helsepolitikk, men også dårlig økonomi for bedriftene, på lang sikt.

Helsefarlig mannsrolle. – Selv om Norge ligger langt fremme i verden når det gjelder holdninger til likestilling, regnes mannen ennå som hovedforsørger i familien, sier Holter. Det er ikke nok å jobbe mot diskriminering av kvinner i arbeidslivet og en økning av fedrekvoten, hvis man ikke samtidig jobber systematisk med å slå beina under arbeidslivets fundament – den usunne og destruktive mannsrollen som henter sitt innhold fra tradisjonelle, patriarkalske verdier.

I sosiolog Ulla-Britt Lilleaas forskningsprosjekt om menn med hjerteinfarkt intervjuet hun blant annet en mann hvis femårige datter fikk kreft. To år senere døde kona hans, og som førtiåring fikk han hjerteinfarkt. Likefullt kunne han forsikre at han aldri hadde opplevd noen krise. Kriser er nemlig bare slikt kvinner rammes av.

Menn dør i gjennomsnitt fem år før kvinner, og de er dobbelt så ofte utsatt for brå død. Men når sykdommen rammer, den som ikke dreper dem, da er det en tendens til at det er kona i familiene som gjør følelsesarbeidet i familien. Ingen legger merke til at bak den tause mannen skjuler det seg en som er redd, en som har angst, en som ikke får sove om natta. Den tause mannen klarer seg selv. I kraft av å ta på seg følelsesarbeidet opprettholder også kvinnen den tradisjonelle mannsrollen. Gjennom sin bekymring, sin usikkerhet og sine spørsmål tar hun et usynlig ansvar for å bekrefte mannens maskulinitet.

Blodfattig analyse. Noe tyder på at partienes politiske analyser har fortrengt at patriarkatets verdier har en farlig slagside som i økt grad rammer menn. Noen går så langt som til å utrope menn som modernitetens tapere. Hvilke menn dette gjelder er imidlertid ikke gitt og utfoldes i prismet mellom klasse, etnisitet og geografi. Det betyr at politiske analyser må favne denne kompleksiteten. Løsningsmodellene kan ikke begrense seg til hvite middelklassemenn og småbarnsfedre, men må ta høyde også for utfordringene marginaliserte maskuliniteter som homofile, innvandrere og arbeiderklassemenn møter.

«Likestilling er en av de viktigste eksportartiklene vi har», erklærte Bekkemellem på konferansen. Det bør få økonomiske konsekvenser i form av økte tilskudd til mannsforskningen, som i sin tur bør inkluderes i utformingen av en mer nyansert likestillingspolitikk. Morgendagens menn og kvinner er ikke tjent med amputerte analyser og stykkevise planer for likestilling. Hvis ikke de rødgrønne kan levere en helhetlig politikk, er det ingen som kan. Vi håper Bekkemellem og hennes Regjering på feiringen av 8. mars, benytter anledningen til å ruste seg for en likestillingspolitikk i takt med forskningen på feltet.

Publisert i Ny Tid, 2. mars 2007

Kontroll over kvinner

Sveriges lov mot sexkjøp har utsatt gatene for en overfladisk kattevask. Men den har også skapt ofre, og vist seg å opprettholde stereotype forestillinger om kjønn og seksualitet. Det bør dagens feminister ta innover seg, ikke minst de som påberoper seg å være de rødeste strømpene blant oss.

Feminismens mål er likeverd, likestilling og frigjøring for alle mennesker. Både Kvinnegruppa Ottar, Kvinnefronten, Krisesentersekretariatet, RV og Fagforbundet, samt grupperinger i Arbeiderpartiet og SV mener at kriminalisering av sexkjøp er et middel for å nå disse målene. De er heller ikke alene. 81 prosent svensker er positive til loven. Men er erfaringene fra Sverige så entydig positive?

Da loven ble innført ble antall gateprostituerte halvert, men siden har antallet vært konstant. I Malmø og Gøteborg har man de senere år til og med registrert en nyrekruttering, særlig når andre tiltak som rusomsorg er blitt nedprioritert. Dette kan også henge sammen med at sexkjøp har en relativt lav strafferamme, på nivå med butikknasking. Per i dag er ingen kjøpere dømt til fengsel, men flere bøter er ilagt, blant annet til en svensk dommer. Boten fikk derimot ingen konsekvenser for hans profesjonelle virke. Snarere tvert imot. Hans sjef uttalte at dommeren gjennom lovbruddet har «fått extra kunskaper i ämnet sexualbrott». Samtidig var en kvinnelig politistudent tvunget til å avbryte utdannelsen sin, da det ble oppdaget at hun solgte sex, til tross for at dette ennå er lovlig i Sverige.

Både norsk og svensk rettsvesen kritiseres for å være mannsdominert og konservativt i sitt syn på seksualitet. Praksis innenfor voldtektsdommer viser stadig at menn unnskyldes som primitive dyr uten seksuell selvkontroll. Det samme viser seg innenfor svensk rettspraksis av sexkjøpsloven. «Det är som att man tycker synd om de här männen,» sier Kajsa Wahlberg (DN 27.2.03). Hun står bak Rikskriminalens rapport som konkluderer med at domstolene forsøker å «skydda den misstänkte mot de sociala konsekvenser som kan bli följden av hans handlande». Blant annet får menn som har kjøpt sex rettsinnkallelsen sendt til sin arbeidsplass framfor til familiens postkasse. Og mens «utnyttjade kvinnor tvingas berätta i detalj vad de varit med om verkar rätten närmast bli besvärad över att behöva genera en man som köpt sex.»

Dette synes kanskje ikke som argumenter mot kriminalisering. Men det er verdt å merke seg at det praktiske, juridiske utfallet av loven over tid kan beskyldes for å være lite effektivt, og virke til å opprettholde en moral hvor det er kvinnen som gjør noe egentlig «galt», og som utsettes for nye overgrep i møte med rettsapparatet.

Volden, og frykten for vold, i svensk prostitusjonsmiljø har økt. Dette er dokumentert i den norske rapporten signert juristen Ulf Stridbeck m.fl. i 2004. Her sier Helene Cevers, som har jobbet med hjelpearbeid siden 1993, at hun møter flere mishandlede kvinner etter sexkjøpsloven. «Våldet har ökat, framförallt det sexuella våldet. I dag utsätts tjejerna för mycket mer perversitet och sadism.» Særlig de svakeste føler seg mer utsatt. Om noe av motivasjonen for loven var å skape tryggere, mer verdige liv for disse, kan det se ut til å ha feilet.

Vi er sikkert mange som har ønsket å stikke blikket ut på menn i langsomme biler utenfor hovedpostkontoret. Det handler om stigmatisering. «Når én kvinne selger seg, tror menn at alle kvinner gjør det». Men kriminalisering av sexkjøp kan bli som bensin på bålet, hvor ytterligere stigmatisering flammer opp.

Kriminologene Tove Pettersson og Eva Tiby fant at gjennom kriminaliseringen ble «prostitusjon» oftere oppfattet som «gateprostitusjon». En slik utvikling kan vise at loven ikke makter å skape beskyttelse for andre typer prostituerte (f.eks. mannlige prostituerte, eskorte-service, prostitusjon via internett ol) enn gateprostituerte. Det kan videre åpne for at andre forhold som sterke markedskrefter fører til nye relasjoner innenfor kjøp og salg av sex. Relasjoner som riktignok også kan være uttrykk for seksuell frigjøring, men som likefullt forblir udefinert som prostitusjon i de tilfeller hvor den oppleves som undertrykkelse av en svakere part. Slik kan det skapes enda større mørketall og usynlig prostitusjon som verken politi eller hjelpeapparat har noen adgang til.

Men hva med frigjøring? En samfunnsmessig moral sier kanskje at vi ikke vil ha prostitusjon i gatene. Et individorientert etisk syn bør derimot uttrykke respekt for enkeltindividene og søke bekjempelse av maktkonsentrasjoner som vil definere vårt performative kjønn og vår seksualitet, både moralsk og i praksis. Den svenske forskeren Yvonne Svanström har med bakgrunn i svenske myndigheters motivasjon i helse forut for loven, påpekt at holdningen var at kvinnelige prostituerte ble vurdert som en trussel mot samfunnet. Dette sto i kontrast til «private kvinner» som snarere fikk utvidet sine seksuelle rettigheter i samme periode, i den private sfære vel og merke. Svanström falt ned på et «reglement» hvor kvinner som representerte «den gode seksualiteten» ikke kunne «finnas på gatorna efter klockan 23, inte gå fram och tillbaka i grupp, inte stanna utan giltig anledning, inte dra till sig uppmärksamhet genom fin klädedräkt och inte tilltala personer genom utrop.» Slik produserte man en egen gruppe «profesjonelle, offentlige kvinner» som holdt seg innenfor det aksepterte, noe som reproduserer kvinners underordning inn i nye sosiale kontrakter.

Kriminalisering av sexkjøp kan slik føre til mer undertrykking av kvinner, være til hinder for frigjøring og skape en holdning hvor seksualitet er forbeholdt det private rom, aller helst innenfor ekteskapet. Samtidig vet vi at mange horekunder lider. Flere av dem er krigsrammede, andre er grunnleggende ensomme og desperate etter nærhet. Vi vet også at svært mange prostituerte enten er narkomane, psykisk syke eller fattige kvinner fra andre land.

Likefullt mener jeg at vi må starte i en annen ende enn en kriminalisering som overlater de prostituertes skjebne til et mannsdominert rettssystem som implisitt forsvarer menns «dyriske drifter». Når disse holdningene ikke forsvinner gjennom kriminalisering av sexkjøp, blir spørsmålet hvordan vi på andre måter kan flytte makten tilbake til enkeltindividene, også de svakest stilte blant oss.

Etter min mening må vi gjøre ethvert menneskes valgsituasjon verdig, både (potensielle) horer og horekunders valgsituasjon. Vi må skape et samfunn som produserer færre stoffavhengige, voldelige, psykisk nedbrutte, selvdestruktive mennesker som ser prostitusjon som reell vei ut av kriser. Framfor kriminalisering bør vi f. eks. sette betydelige ressurser inn mot rusomsorg og psykisk helse, slik at det for én gangs skyld kan monne.

Slik loven fungerer nå skaper den nok færre ofre enn før, men disse er til gjengjeld mer utsatt for både fysiske og psykiske overgrep. Dette er etisk betenkelig. Ingen lov, uansett hvor edelt målet med den er, bør iverksettes med menneskers liv som innsats. Respekten for enkeltmennesket må veie tyngst. La oss heller ta fatt på den lange veien, framfor å helle i oss akuttmedisin som kun behandler symptomene på et ubalansert samfunn. Det holder ikke å polere overflater, eller å spyle gater.

Publisert i Ny Tid, janur 2006