Det intime er politisk

Offentlighetens språk definerer, skaper og endrer det mest private i våre liv. Men hva kjennetegner ordene som iscenesetter og representerer seksualitet og intimitet i offentligheten?

Det er pinse, og på ferie i Sverige kommer jeg over en svensk dagsavis. Der dukker det opp en liten bisetning i en lengre artikkel om Julia Roberts. Du vet, en av disse små, ubetydelige setningene som bare er der for å fortelle oss det vi allerede vet, og som er blitt repetert og gjentatt mange ganger før. «[…] det finns olika villkor för män och kvinnor i kärleken […]», står det. Påstanden blir ikke diskutert. Ikke kritisert. Ikke underlagt noen form for usikkerhet, tvil eller undring. Den slås enkelt og greit fast som et uomtvistelig premiss i et lengre resonnement. Det underlige er at jeg i tillegg til å bli provosert, også kjenner en varm følelse av lettelse, når jeg tar bisetningens innhold og plassering innover meg. Som om jeg slipper å anstrenge meg mer for å forstå.

Å forstå intimitet

Being Together – Remaking Public Intimacies er et paraplyprosjekt administrert gjennom STK, og finansiert av Forskningsrådet og universitetene i Oslo og Stavanger med et budsjett på 7,5 millioner kroner. Det ledes av Wencke Mühleisen og Jørgen Lorentzen og inkluderer flere delprosjekter. I mai i år gikk startskuddet for prosjektet med en konferanse der innledere fra Norge og Skandinavia var representert.

– Alle prosjektene har det til felles at de blant annet spør etter hvilke representasjoner og iscenesettelser av nære og private intimiteter som finnes i offentligheten, fortalte Lorentzen. Ett av de sentrale teoretiske perspektivene er Michel Foucaults (1982) begrep om «selvets teknologi», et begrep som aktualiserer det som ligger utenfor selvet, men som likevel er med på å styre selvets handlinger.

– Hva betyr endrede diskurser og verdier vedrørende intimitet i den norske og nordiske kulturelle offentligheten for vår forståelse av intimitet, seksualitet og kjønn, spurte Lorentzen. Og, hvordan endrer disse representasjonene det offentlige landskapet vi beveger oss i til daglig?

Fortid som består

For å si noe om samtiden må fortiden inkluderes. Boka Norske seksualiteter, som Åse Røthing og Mühleisen er redaktører for, tar opp betydningen av de siste tiårenes feminisme, kamp for likekjønnet sex og kjærlighet og «den seksuelle revolusjon».

– Alt dette har banet vei for grunnleggende endringer som kommer til uttrykk både i individuelle holdninger, i familie- og samlivsformer, i seksuell adferd, i sosialpolitikken og i endringer i verdisyn og normer, sa Mühleisen under konferansen. Men likevel ser ikke endringene ut til å være så store som man kunne forvente.

– Ekteskapet, eller den «patriarkalske kjernefamilien», som på 1970-tallet ble utsatt for krass kritikk fra feminister og homoseksuelle aktivister, er i dag malen for alle samliv uansett kjønn og seksualitet, sa Mühleisen. Til tross for mange endringer har med andre ord den «seksuelle revolusjonen på norsk» blitt assimilert inn i former som kan tåles i en velferdsstat med stor styringsvilje. Disse formene har ikke rokket ved grunnleggende tradisjonelle institusjoner.

Lystens uregjerlighet

– Riktignok framstår den norske statens seksualpolitiske profil som moderne, liberal og framskrittsvennlig, sa Mühleisen, men hva skjedde med det antatte seksuelle mangfoldet som var et viktig element i «den seksuelle revolusjonen»?

– Lystens potensielle mangfold ble på 1980-tallet snudd til krav om reguleringer av uønsket seksualitet og begrensing av den seksuelle ytringsfriheten. Pornografi og såkalt undertrykkende mannlig seksualitet ble den mest omdiskuterte saken innenfor feminismen. Den seksuelle frigjøringen – eller kanskje snarere den seksuelle friheten ­– har med andre ord tydelige grenser. Sadomasochistiske praksiser, kommersiell sex, gruppesex og seksuelle relasjoner på tvers av generasjoner er noen eksempler på områder som er omgitt av reguleringer, sa hun.

Organisert nytelse

– I thought that I could organise freedom, synger den islandske artisten Bjørk i låten Hunter. – How Scandinavian of me, fortsetter hun.

Under konferansen var det Annelie Bränström-Öhman, docent i litteraturvitenskap ved Umeå Universitet som, i sitt foredrag Mellan skam och njutning. Om genus och ‘skandinaviserade’ emotioner, siterte Bjørk. Hun fortalte om det svenske forskningsprosjektet Challenging Gender. Der jaktes det også på det skandinaviske kjønn, og intimitetens uttrykk utfordres både i forhold til helse, rettferdighet, demokrati, vold og følelser.

– Hvordan får kjønn prege känslor i skandinavisk kultur, spurte Bränström-Öhman. Er noen følelser viktigere enn andre som bærere av «skandinaviske» forestillinger om sosialt kjønn og kulturell identitet?

– Politikken inkluderer i stor grad både følelser og kjønn. Likefullt er det svært mange som følger seksualpolitikkens oppskrift, og tror det skal holde. De «put the faith in the State», sa Bränström-Öhman.

Åpner skammekroken

Bränström-Öhman definerte følelser som noe mykt, og som noe som tradisjonelt er koblet til det feminine og kvinnelige.

– På samme måte er også humaniora det marginaliserte rommet av vitenskapen, sa hun, og ved å ta opp känslor ved hjelp av den kritiske selvrefleksjonen er prosjektet et høyrisikoprosjekt.

– Men følelser er ikke bare noe som er knyttet til individet, framholdt hun. De er også knyttet til praksiser som er kollektive, noe som gjøres, og som gjør noe med oss. En av de mest sentrale blant dem er skammen.

– Vi har alle en skammekrok å bære på, sa Bränström-Öhman, en skammekrok som opptrer som uløselig knyttet til en hegemonisk forventning om konsensus. Vi vil åpne skammekroken for å se på hva skammen er, og hva den handler om, siden den påvirker oss.

Anstrenge seg for å forstå

Jeg er tilbake i den svenske avisen, der jeg leser den lille, ubetydelige setningen om menn og kvinners ulike vilkår i kjærligheten. Jeg er tilbake i den varme følelsen av lettelse over å slippe og forstå, og snarere la en allerede akseptert intimitet- og kjønnsutøvelse få feste i meg. Slik kan jeg slippe unna den uregjerlige lysten. Slik kan jeg slippe unna skammen.

Men vi slipper ikke unna, gjør vi vel? For selv om den lille, ubetydelige bisetningen jeg leser bare tjener som et eksempel, så er kjærligheten, intimiteten og seksualiteten knyttet til språket her ute. Og den er knyttet til oss som samfunnsborgere i kraft av vårt kjønn, vår etnisitet, alder og status. Den er knyttet til kultur og nasjonalitet, og til rettigheter.

Blant annet derfor er Being Together et svært viktig, relevant og vesentlig forskningsprosjekt, fordi det demonstrerer at det mest intime er politisk.

Publisert i BULLETINE 2/2009 (utgis av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo)

Menn i dameklær

HVORFOR PROVOSERENDE? Runar Døving har nok rett når han påstår at setningen «Hysj, far leser avisen» er blitt umulig. Men hvorfor er tanken om menn i dameklær så umulig, så provoserende?

I KJØLVANNET AV Runar Døvings kronikk i Aftenposten for et par uker siden er særlig mannens maktesløshet i rollen som omsorgsperson blitt diskutert. Men Døving tematiserte flere alternative forståelser av mannsrollen. Forståelser som selv blant hans forsvarere falt på stengrunn.

Mannens begrensning. «Et tydelig tegn på den systematiske undertrykkelsen av mannen er når han selv sier «takk og lov at jeg ikke kan gå i kvinneklær», skrev Døving. Etter reaksjonene å dømme reflekterer tanken om «menn i kvinneklær» bare et latterlig, uønsket, marginalisert og irrelevant mannsbilde. Men de som nekter å ta utsagnet på alvor, ser ikke at det bak påstanden om kjønnet bekledning skjuler seg en komplisert og grunnleggende undertrykking som handler om mer enn klær.

Ennå er vi et stykke fra fullkommen likestilling mellom kjønnene. Like fullt har kvinner de siste tiårene utvidet sitt private, så vel som sitt offentlige, rollerepertoar dramatisk. Vi har erobret arenaer, posisjoner, språk og sosiale koder tradisjonelt forbeholdt menn. Og det er ikke lenger overraskende med kvinnelige konsernledere, redaktører, ministere eller professorer.

Men har mannen erobret tilsvarende arenaer, språk og koder tradisjonelt forbundet med kvinnerollen? Reaksjonene på Døvings hypotetiske påkledning kan tyde på at svaret er nei. Det sikreste kjennetegnet på et mannlig rollerepertoar i dag er snarere begrensning.

Gutter i rosa. Men det er håp. For i sommer skrev «Cecilie (18)» innlegget «Gutter er gutter» (26. juli) på Si ;D, ungdommens debattside i Aftenposten. Riktignok bedrev hun en herlig ralling med sementerte fordommer og kjønnsstereotyper ved å beskrive hvordan gutter unngår samtaler om ansvar og følelser, viser mer lidenskap overfor fotball og pils enn kjæresten, velger sex fremfor kjærlighet og lider under å føle seg bundet. Men hun satte også ord på en tendens til nyskapende, subversive gutte-egenskaper: Gutter har begynt å kle seg feminint. Selv likte hun slett ikke den lyserøde guttetrenden med «hårbånd, rosa T-skjorte, spritbleika jeans med hull i, «Tiger Of Sweden»-belte, blazer og støvletter».

Ikke lukke ute. Innlegget skapte opprør blant guttene. Sjelden har så mye sinne og frustrasjon rammet ett enkelt innlegg på Si ;D. Mange forbeholdt seg retten til å gå kledd hvordan de ville. Blant debattantene var også «Andreas (14)»: «Du stigmatiserer og generaliserer. Selv de menn som passer inn i ditt stereotypiske bilde har flere sider», skrev han. Slik åpnet han opp, i stedet for å lukke ute. Han kunne like gjerne sagt: «Jo, noen ganger tenker jeg mer på sex enn kjærlighet, men andre ganger kan jeg snakke masse om følelser.» Andreas skrev som om begge deler var tillatt. Som om det å eksponere én side av mannsrollen, ikke trenger å bety at man utelukker andre sider av den.

Morgendagens kjønn. Å se menn i kjoler er ikke et mål i seg. Men det bør være et mål å ta inn over seg hvordan tradisjonelle kjønnsroller strukturelt står i veien for frigjøring, både gjennom forventninger vi har til dem og hvordan vi selv bevisst og ubevisst forholder oss til dem. Slik fungerer Døvings kjoleeksempel som en god indikator på hvor trangt det kan oppleves å være mann i dag. Det lover godt at det blant andre er gutter som «Andreas (14)» som er morgendagens menn. Gutter som heller ikke lar morgendagens Ceciliér stå uimotsagt.

Publisert i Aftenpostens morgenutgave, 28.oktober 2006

Utenfor/innenfor

«Jeg trodde det alltid skulle være sånn», sa mamma. «Vi var tre søsken, med hver vår ektefelle og våre to barn på julaften i nybygde hus med veranda til. Tre familier, for alltid. Så ble vi skilt. Alle sammen».

Erfaring skaper endringer. Men litteraturviter Jørgen Lorentzen sier at det bare er de inntrykkene som vipper forutinntatte meninger i oss overende, de som «skaper et brudd eller en revolusjon i jeg’et», som kan skape virkelig erfaring. I motsetning til det som bare bekrefter det vi allerede vet.

Mamma fortalte om huset pappa bygde på det nyoppretta boligfeltet tidlig på syttitallet. Der skulle alt være likt. Like myke vegg-til-vegg-tepper, like brune seksjoner og like oransje gardiner. Det skulle være sånn. Men ennå får hun det spisse i stemmen når hun forteller om den dagen da det skulle velges panel, og hun hadde influensa av den helt vanlige, norske, høstlige typen. Pappa måtte dra alene, og kom hjem med brent panel. Det verste, det absolutt verste. Og det kom alltid til å være sånn.

I Pakistan har de mistet husene sine. De sulter og fryser, men hjelpen strekker ikke til. I Frankrike brennes biler og bygninger som opprør mot en rasistisk overmakt, og i Arktis smelter isen fortere enn noensinne. Økt vannstand vil først drukne Bangladesh, men i Vesten gleder vi oss mest over lettere tilgjengelige oljeressurser i nord. I Sverige er det Idol-krise, og i Norge scorer Tufte IL mål mot Vålerenga, mens den ene programlederen i NRK hisser seg opp over den andre programlederen i NRK.

Mamma sier de ikke hadde radio under krigen, at mormor fortalte henne at på radioen «så kom det fram en mann, og sa noe, så kom det en annen fram og sa noe annet». Stor var skuffelsen da hun endelig fikk se en radio, og det ikke viste seg ett eneste menneske. Men det ble ikke alltid sånn, ble det vel?

Mamma forteller at på mange måter opplevde hun ikke krigen. Ikke som den de andre forteller om. For morfar hadde butikk, så selv om de ikke hadde radio, så hadde de alltid mat.

Og slik er vi alltid både utenfor og innenfor. Og ennå finnes det steder på jorda med varmt badevann, hvor noen elsker hverandre. Ennå erfares kjærligheten som noe som vipper oss overende. Det skal alltid være sånn, skal det ikke?

Publisert i Klassekampen, 7. november 2005

På den utrygge siden

«Jeg skal aldri gjøre det igjen», lovte Anne-Kat. både Skavlan og alle oss som hadde benka oss rundt NRK1 på fredag. Fossende oppriktig var hun, med kors på halsen, ti kniver i hjertet og mor og far i døden.

Historikeren Bjørn Qviller fikk en gang spørsmålet om vi kan lære av historien. Qviller tenkte seg om, før han ganske langsomt ristet på hodet. – All historie forteller oss at vi ikke lærer av historien, sa han. Det finnes ingen garantier for at ikke jødeutryddelsen kan skje igjen, for eksempel.

Riktignok var det den kollektive erfaringen Qviller siktet til, og samfunnets tabbekvoter som går generasjoner tilbake. Men kan vi ikke si det samme om enkeltindividene? For er vi egentlig brente barn som skyr ilden, eller forsøker vi snarere å nærme oss ilden på nye måter?

Selvfølgelig har bestemte, skjellsettende hendelser i mitt liv hjulpet meg å stake ut en retning jeg ønsker å gå videre. Men jeg tror ikke disse erfaringene er så viktige eller grunnleggende som mine myndige omsorgspersoner vil ha det til. Jeg begår de samme feilene igjen og igjen, men jeg opplever det ikke nødvendigvis som å gjøre den samme tabben. Til dét er mitt liv, min utvikling, mitt tilfang av ny kunnskap, nye perspektiver og fokus for sammensatt.

Jeg mener heller ikke at vi er determinert til å gjenta våre feil. Mange tabber har jeg ennå til gode å eventuelt gjenta. Jeg mener at vår frie vilje baserer seg på et mangfold av erkjennelser som gjør det umulig å avlegge løfter som angår valgsituasjoner som skal komme, som vi kanskje møter en gang i framtida.

Med andre ord: Om Anne-Kat. kjører med promille i 2024, kan det være helt andre grunner til at hun gjør det, enn det var i 2003. Kanskje det står om liv? Kanskje hun har valget mellom å fryse ihjel eller å kjøre i fylla?

– Aldri gjøre det igjen.

Det er en umulig uttalelse. Snarere enn å uttrykke noe positivt sant, fungerer den som uttrykk for skam og anger kun anvendelig som botsgang overfor autoriteter. Med unnskyldninger og bedyrelser om at vi aldri skal gjøre den samme tabben igjen oppfører vi oss som barn som underlegger oss de voksnes autoritet, og innfrir deres behov for å slippe å bekymre seg.

Men Anne Kat. har jo tidligere vist seg som både smart og blottet for autoritetsangst, så jeg skal vedde juleakevitten på at hun hadde jugekors.

Publisert i Klassekampen, 25. oktober 2005

Når Bernander har noe å skjule

Det er kostbart å lage gode dokumentarer. NRKs forsøk på å få det billigere ved å kjøpe inn produksjoner fra eksterne programskapere kan forringe kvaliteten.

Men i stedet for å innrømme slett kvalitet på forrige ukes Brennpunkt, valgte Bernander å la maktstrategiene hagle over programleder Skrede i lørdagens Ukeslutt.

Skrede: «Var det riktig å stole på en kilde som Tromsdal som tydelig fremstår som en kilde med mange agendaer?».
Bernander: «Nei, men kjære deg, det er jo ikke det vi har gjort. Tromsdal fremstår jo ikke som noen spesiell kilde her [...]».
Skrede: «Men hele programmet bygger på Tromsdal».
Bernander: «Nei, det tror jeg du skjønner i forhold til dine kolleger på huset, at vi kjører ikke en Brennpunkt-dokumentar på én kilde».

Mon det. Etter mine begreper kjører dokumentaren konsekvent på én kilde. Bortsett fra økokrimsjef Høgetveit, som benekter ett av Tromsdals utsagn, baserer alt seg på Tromsdal. Det han har fortalt, hans egne lyd- og bildeinnspillinger og hendelser han har latt journalistene gjøre skjulte opptak av. Som seer er vi altså prisgitt en mann ikke engang Bernander har særlig tillit til.

Så hvor er kildene? Er de i politiet, eller det kriminelle miljøet? Tvilsomt. Produksjonen var jo hemmelig for disse. Er det journalistene selv han tenker på, «kollegene på huset»?

Verken Bjartnes eller Christiansen jobber i NRK. De jobber i Novemberfilm. På deres nettsider fortelles det at i tillegg til å lage dokumentarer produserer de materiell for aktører i næringslivet, og det er viktig for dem «å sette dagsorden i den offentlige debatt med innholdbasert fjernsyn». Jeg vet ikke hva «innholdbasert fjernsyn» betyr, men Novemberfilm forklarer at det «er selve fundamentet for vår virksomhet» før de beskriver det som gir penger i kassa. Dokumentaren «ble sett av 745.000 mennesker. Markedsandelen var på 53,7 prosent. Dette er det nest mest sette Brennpunkt-programmet noensinne». Pengene burde med andre ord være i boks for aksjeselskapet. De har visst gode metoder for sånt.

Når journalistisk integritet ikke lenger er gangbar vei for å oppnå høye seertall, blir andre faktorer styrende. Dramaturgisk fengende énkilde-dokumentarer med påtrengende bruk av skjulte opptak og hemmeligheter gir kanskje stor markedsandel, men god journalistikk er det de facto ikke, Bernander. Vi får håpe du fikk den billig
Publisert i Klassekampen, 11. oktober 2005

Der menn er dyr

Så ligger dama der da, sørpe full og sover i senga di. Slokna midt i klininga. Og nå lurer du fælt der du ligger. Spørs om du ikke må få deg litt fitte, hva? Hun ligger jo der, og hun var jo så kåt.

Bladet Tromsø, 18. august 2005: «Mannen presset kjønnsorganet sitt mot den sovende kollegaens underliv, men ble i tingretten frifunnet for voldtekt».

Ligger det etter rettens oppfatning i mannens natur å voldta? Statistikk fra norske domstoler kan tyde på det. En av fire voldtektssaker fører til frifinnelse. Riksadvokaten er bekymret. Det er på tide med en granskningsnemd.

Adressa, 9. desember 2004: «En 34-åring er i Inderøy tingrett frifunnet for voldtekt av en sovende 19 år gammel kvinne i Namdalseid. Retten mener mannen sov da han utførte samleiet».

Det første nemda bør gjøre er å bestemme seg for hva Straffeloven mener er «voldtekt». Den som «skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd» kan ifølge Straffelovens § 192 dømmes for voldtekt. Selv når den andre var «bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen».

VG, 3. juni 2005: «26-åringen ble frifunnet for voldtekt fordi kvinnen flørtet og befølte ham gjentatte ganger tidligere på kvelden».

«Voldtekt er ikke et kvinnespørsmål», fastslår den svenske journalisten Katarina Wennstam, som har skrevet to bøker om voldtekt. Og hun har rett. Voldtekt er et spørsmål om mannsbilder. Om å gjøre en marginal mannlig handling til noe vanlig. For det er få menn som forveksler vold og sex. Langt de fleste vet at sex handler om frivillighet og respekt, og at «nei» betyr å innse at man er avvist. «Blekke no’ på meg der, gett», sukker de, og snur seg rundt.

Dagbladet, 19. mars 2004: «Oslo tingrett trodde jenta da hun forklarte at hun følte seg utsatt for voldtekt. Likevel ble den tiltalte taxisjåføren frifunnet. ‘Det er etter rettens oppfatning ikke grunn til å trekke i tvil at fornærmede har opplevd det slik at hun er utsatt for en voldtekt’ heter det i dommen».

Voldtekt som ikke straffes, reduserer mannen til en ynkelig idiot ute av stand til å tåle en trøkk. Voldtekt som ikke straffes stigmatiserer den mannlige seksualiteten som ukontrollerbar og voldelig. Voldtekt som ikke straffes sier at menn er dyr.

Publisert i Klassekampen, 30. august 2005

Gjentatt virkelighet

«Det gjør ingenting», forsikret han. «Men du sa jo nettopp at du har hørt historien før», protesterte jeg. «Fortell meg den likevel», ba han.

Jeg rødmet av skam over å bli avslørt som en som i selvopptatthetens og selvforherligelsens lys skulle finne min egen navle så interessant at jeg var nødt til å gjenta meg selv.

Men for å få noe tilbake, må vi unne oss å tangere det pinlige. Vi må unne oss gjentagelsen. For vår selvinnsikt, vår mulighet for refleksjon og vår tilstedeværelses skyld.

Repetisjoner tolkes andre ganger som noe positivt. Barn ønsker at historiene skal være de samme dag etter dag. Uke etter uke. Kanskje er ønsket motivert i barnets jakt på den samme følelsen, den samme forløsningen av den samme følelsen. Derfor må tonefallet være nøyaktig likt hver eneste gang bakermester Harepus fortvilet stønner: Hjelpe meg! En kiiilo peppper!

Like nødvendig kan det oppleves når en som står oss nær er dødssyk. Da trenger vi den konkrete historiens repetisjon. Hvor stor dose morfin fikk hun for å dempe smerten igjen? Sa du at det var fire minutter over ti han mistet bevisstheten? Var den seks eller åtte centimeter i diameter? Igjen og igjen må sykepleiere og leger fortelle detaljene i sykdomsforløpet. For at det skal bli virkelig. For at det skal aksepteres. Ingen vei tilbake. Vi kunne ikke gjøre mer.

Det handler om å bygge opp noe fast, slik også barnet bygger opp noe fast. Gripe det bestående. Gjøre verden virkelig. Og det samme gjør vi når vi repeterer våre egne historier for hverandre. Men da er det altså … pinlig.

«Fortell meg den likevel», ba han.

Som mennesker er vi hele tiden i flyt. Vi er aldri helt den samme når vi våkner om morgenen, som da vi sovnet kvelden i forveien. Og historiene vi forteller blir speil vi holder opp for å se vår egen forskjellighet. Gjentagelsene bringer fortiden inn som relevant for et nå. Men historiene er ikke bare redskap for å holde oss selv fast. Like ofte har vi behov for å rive noe ned. Gå i klinsj med det bestående.

Jeg går tilbake til historien min. Plukker opp bildene, og finner nye nyanser. Jeg avdekker nye lag, avslører gamle løgner, stabler opp nye sannheter. I dag er det virkelig. I morgen er det kanskje noe annet.

Publisert i Klassekampen, 15. august 2005

Stillhetens støy

En uke etter at terrorkrigen drepte over femti uskyldige sivile i London, viste millioner av mennesker verden over sin respekt for de døde gjennom to-minutters stillhet.

Kollektive uttrykk for sorg over liv som har gått tapt er kanskje en fattig trøst, men likefullt en symboltung og betydningsfull handling. Men verdens stillhet støyer når den ikke lenger er rene uttrykk for sorg, medfølelse og minne over de døde.Ifølge det britiske nyhetsbyrået Reuters ledet London an i «the tributes» og i Italia brøt man inn i TV-sendingene for å «honour the London dead». I The Washington Post falt stillheten over England «to Honor Bomb Victims» og i Dagbladet het det at «passasjerer var oppfordret til å hedre ofrene med stillhet». I en melding fra NTB stod det at finansmarkedet tok pause for «å hedre de drepte» i tillegg til flere tusen andre mennesker som «hedret ofrene for terrorangrepet». I Gøteborgs-Posten var det et helt Europa som «hedrade terrorns offer». Det samme kunne Dagens Nyheter melde.

Å hedre noens minne er uttrykk for respekt og medfølelse, men innenfor krigsretorikken er «heder» noe som tilfaller militære som gjennom handlinger basert på aktive valg har gjort et offer. Vi hedrer de falne soldatene. Vi hedrer krigshelter som ofret sine liv i kamp. Men kan vi «hedre» uskyldige, sivile ofre? Riktignok er terrorens mål nettopp de sivile, men gjennom bruken av krigsretorikken tillegges ofrene roller som krigshelter. Dette er roller de aldri har bedt om. Eller trekker vi alle i uniform i terrorkrigen?

Beskjeden som vaiet på banneret på Trafalgar Square i London forrige torsdag kan tyde på det. Slagordet manet til politisk samhold og felles front mot terrorens ondskap med ordene «One City. One World». Budskapet ble understreket i britiske aviser, hvor det blant annet het i The Sun at «In every corner of Britain, every corner of Europe and America and Africa too, millions of us stood united and defiant».

Det er et tveegget budskap å ta innover seg i den øredøvende stillheten. Døden blir ikke mindre meningsløs av medaljer, snarere tvert imot.

Publisert i Klassekampen, 18. juli 2005

Glassmaneter

Skal vi sette oss ut? Ja, la oss sette oss ut!

Noe var, og det finnes et senere. Og det er et nå. Alltid et nå. Nå er det sol ute på terrassen. Men vi må vel ha noe til? Ja. Alltid ha noe til. En kaffekopp med varm melk? Ei skive rista brød? Så kan vi sitte her til det kommer en sky, en luresky som snart forsvinner.

Nå er det sky, og vi går inn. Den svake vinden var litt kald. Vi er inne. Vaskemaskin med sengetøy, brødsmuler under foten og en mobil til lading. I går så jeg brennmaneter i sjøen.

Men se! Det er sol ute, skal vi igjen? Sette oss ut? Vi burde vel sette oss ned der ute på verandaen i sola, synes du ikke? Så absolutt. Hva skal det være til? En stripete klappstol? En myk matte?

Og telefonen ringer, det er visst bare mamma, og valpen har det bra. Bare, bare bra. Gravde opp et blomsterbed, spiste opp en tøffel, og det er for tidlig på sommeren for brennmaneter, og mot vinduet er det hvitt, hvit sol!

Skal vi ikke nyte den, sola, mens vi har den her? Stranda allerede så tidlig? Utvilsomt.

Sand og liten gutt i badebukse. Han kaster frisbee selv om jeg blir redd for at den skal treffe hodet mitt, hardt, men han svarer at den gjør ikke det, ikke nå, kanskje senere, men ikke nå.

Sandaler med sand, og kanskje noe å drikke? Et glass hvitvin, eller et rødt fra kartongen fra i går, før den blir sur? Vi kan være litt fylliker i dag? Like der borte, under treet i skyggen, eller her ute i sanda?

Verden ligger mot en kant av hav. Den varmer seg. Den er nå. Og det blinker i våte dråper som henger ned fra øyenvipper og speiler seg i blikket. Og det er bare glassmaneter under overflaten, helt sikkert bare glassmaneter. Og vi er ute.

Kan jeg by deg på et glass øl i glass? Men øl i glass? Det er da rent for mye? Ja, er det ikke? Det er en veldig fest, synes du ikke? Med øl i glass? Når vi er to.

Det var vi ikke i fjor. Ikke i forfjor heller. Men nå. Nå.

Fy faen, så herlig. Visst faen er det herlig.

Publisert i Klassekampen, 1. juli, 2005

Jeg vil også pule!

Egentlig skulle jeg fortelle om da kompisen min dreit seg ut. «Hu har jeg pult», sa han. «Hu har jeg pult.»

Egentlig skulle jeg skrive om hvor verdiløs mannens rolle som erobrer, og kvinnens rolle som erobret er. At det handler om aktiv og passiv. Om makt og avmakt, og at puling er politikk. At måten vi uttrykker oss på i hverdagen avslører hvordan vi opplever verden og virkeligheten.

Egentlig skulle jeg utvise ren indignasjon over denne pulende kompisen, som gjennom sin kommentar reduserte kvinnen han tente på til en annen sjømannsbrud, og jeg skulle peke på det faktum at bare 1/3 av alle kvinner er skapt slik at de opplever orgasme gjennom penetrasjon alene.

Jeg skulle skissert en moderne, ressurssterk, seksuelt selvhevdende kvinne som tar sin egen orgasme for gitt, og utdefinerer menn som «kan pule dem» som dårlige elskere.

Men i dag lanseres tidsskriftet Fett 2/2005, og med det oppsummeringen av Norges første dom hvor loven mot menneskehandel er brukt. Dommer Carl Collin-Hansen og hans meddommere tegnet i sin dom et bilde av hallikvirksomheten i Trondheim som et reise- og kontaktformidlingsbyrå, hvor de estiske kvinnene ble definert som forretningsreisende med utsikt til lettjente penger i et rikt land. Ingen ble dømt for menneskehandel.

En dom bør baseres på et samfunns fundamentale verdier, artikulert gjennom lovverk, praktisert gjennom logisk juss. I dommen heter det at det «var i jentenes og bakmennenes felles interesse at jentene hadde størst mulig inntjening, også under menstruasjonen, og at fritiden ble innordnet for tjenestehensynet». Videre sies det at de estiske kvinnenes «arbeidsforhold er i og for seg ikke verre enn det som er høyst vanlig i andre bransjer: Man må utføre jobben på tilvist arbeidssted. Bussjåfører må gi fra seg billettpengene».

Egentlig skulle jeg hevde kvinners rett til å ta makta over puleretorikken. Jeg skulle sågar foreslå et tilsvar til pulekommentarene, neste gang en mann forsøkte seg: «Det skal vi bli to om!», skulle vi svare. «Det skal vi bli to om».

Men når en norsk kjennelse i en norsk domstol i 2005 så nådeløst eksplisitt reduserer kvinnekroppen til vare, da holder det ikke lenger å være to. Da er det åpenbart nødvendig å gå lenger. Mye, mye lenger.

Publisert i Klassekampen, 15. juni 2005