Ingunn Hagen og Thomas Wold
Mediegenerasjonen. Barn og unge i det nye medielandskapet
Samlaget, 2009

– Hver gang jeg er i New York, drar jeg først til den beste videobutikken jeg vet om, sa min kollega. – Der kjøper jeg et par meter med DVD, og så ser jeg film noen døgn, sa han.

Siden film er en del av fagfeltet hans, kunne jeg nikke begeistret til de underlige, men sjarmerende vanene hans. – Kompetanseheving, tenkte jeg. For en dedikert fyr! Men hva om et barn hadde prioritert en skjerm framfor virkeligheten?

I Mediegenerasjonen samles et rikt spekter av forskning om barns mediebruk. Det er medievitenskapens lodd at selv fem år gammel empiri kan oppleves som utdatert, men her oppveies det av et bredt innslag av internasjonal statistikk og analyser som lettfattelig og grundig settes opp mot norske forhold. Gjennom vektlegging av de mest brukte mediene (TV, PC og mobil) drøftes tendenser i forhold til mediebruk, mediepåvirkning og meningsdannelse av medieinnhold systematisk og godt.

Når barn og unge skaper sin egen mediekultur på tvers av foreldres medievaner, kan det føre til forhandling og konflikt i familien. Behandlingen av denne problematikken er en av bokens styrker, for den bringer ikke bare ulike blikk på media og mediebruk til torgs, den tematiserer også ulike oppfatninger av barn. Det har vært vanlig å sette merkelappen under utvikling på barn, og å se på media som en del av sosialiseringen. Dette synet har fått konkurranse fra et syn der barnas nåværende situasjon vektlegges, og der barn ses på som kompetente mediebrukere. Dagens barn løper dessuten sjelden fritt rundt i gatene, men følges til skole og aktiviteter og holder seg mye inne. Da blir barn ofte mer interessert i mediene, i tillegg til at «’den store verda’ bringes inn i stova».

Blant annet derfor bruker mange barn mye tid på medier. Hos de yngste er særlig TV populært, slik den også er blant voksne, som faktisk ser mer TV enn barn og unge. TV-en står typisk på i bakgrunnen, og den strukturerer hverdagene både for store og små. Forskerne ser dessuten at TV-innholdet gjerne brukes som identitetsmarkører, der bestemte programmer gir sosial prestisje i vennegjenger.

Medias sosiale betydning gjør seg også gjeldende når barna fatter større interesse for PC og nett. Både gutter og jenter bruker medieteknologien til å ha sosial kontakt med kompiser, som oftest gjennom MSN og SMS.

Gjennomgående ser det altså ut til at barns sjonglering mellom ulike typer medier og medieinnhold i stor grad er styrt av selvstendighet; deres vilje, interesser, kjønn og deres sosiale behov. Det betyr at barna allerede gjør som min kollega; de prioriterer langt på vei skjermen framfor «virkeligheten» i den forstand at mediene er en integrert del av deres hverdag, og på sett og vis blir gata.

Når så forhandlinger og reguleringer innad i familiene oppstår, minner Hagen og Wolds bok oss om noe interessant som skjer i dette landskapet. Det er at konfliktene ikke bare handler om selve mediebruken. Forhandlingene handler like mye om identitet og selvforståelse – og et ungt menneskes kompetanseheving.

Publisert i Forskerforum, mai 2009, nummer 5

Wencke Mühleisen og Åse Røthing (red.)
Norske seksualiteter
Cappelen akademiske forlag, 2009

– Hvor ofte har dere sex, Eva? Spørsmålet kom opp en kveld venninnegjengen hadde tatt seg fri fra partner og barn, til fordel for øl og skravling. – Et par ganger i måneden, svarte Eva.

Stillheten bikket så vidt over i panikk, før en av oss tok hull på skammen: – Så sjelden? Jeg som var så sikker på at dere var så lykkelige, sa en. – Fake it, until you make it, rådet en annen. Alle kikket medlidende på Eva, men hvor kom egentlig den kollektive fordømmelsen fra?

«Normalt fungerende par har sex en til to ganger i uka», ifølge sexolog Elsa Almås (1.10.07). Sitatet illustrerer dominerende forestillinger om norske normalpar i antologien Norske seksualiteter. Gjennom åtte artikler retter boken kritiske blikk mot seksualitetsnormer som tas for gitt, og som baserer seg på statlige og symbolske oppfatninger av «norske» og «unorske» seksualiteter. Boken spør hvor grensen går mellom god, dårlig eller feil seksualitet i Norge.

Artikkelforfatterne tilbyr svært aktuelle svar basert på interessante analyser av blant annet lærebøkers holdninger til seksualitet, framstillingen av etniske maskuliniteter i norsk presse, norsk transseksualitet, nigeriansk prostitusjon og regulering av kvinners seksualitet under krigen. I kapittelet om det statlig finansierte og organiserte samlivskurset Godt samliv avdekker Hilde Danielsen og Wencke Mühleisen både reproduksjon av undertrykkende stereotypier, normalisering av det heteronormative og en utdefinering av alt det andre nettopp som «noe annet».

Danielsen og Mühleisens analyser starter med norsk etterkrigstid da man så samfunnsverdien av et sunt heterosexliv, og anbefalte hvordan og hvor ofte ektepar burde ha sex. Den gang anså man seksuell tilgjengelighet som en ekteskapelig plikt. Dette synet endret seg med 70-tallets homo- og kvinnekamp som «krevde seksuell autonomi […] og la vekt på at seksualiteten skulle oppleves som autentisk for den enkelte». Ennå aksepterer den norske stat at vi sier nei til sex, men ett hensyn går foran individets ulyst. Det er hensynet til «barnets opplevelse av trygghet. Denne tryggheten omfatter også foreldrenes seksualitet og kjærlighetsforhold til hverandre» (Familiemeldingen 2002-03).

Riktignok poengterer Godt samlivs kursmateriell at sex representerer «de mest intime følelsene vi har», men samtidig lar de paradoksalt nok kjærlighet bli synonymt med å gjøre et arbeid, og sex til å bli en plikt. «I stedet for å tenke lyst som nødvendig forutsetning for sex tenkes iscenesettelsen av seksuelle handlinger som inngang til den ettertraktede lysten».

Både her, og i de øvrige kapitlene åpner Norske seksualiteter opp for nyanserte perspektiver på kultur, seksualiteter, identiteter og makt; makt over hvem vi får være, og ikke være.

Blant mine venninner var Eva et offer. Men da de medlidende blikkene hadde stupt ned igjen i ølglassene den kvelden, hevet hun stemmen. – Fake it, until you break it, betyr det. Men for meg er ikke seksualiteten et kompromiss, sa hun. Den er min.

Publisert i Forskerforum april 2009, nummer 4

Gunnar Skirbekk
Rasjonalitet og modernitet. Essays i filosofisk pragmatikk
Universitetsforlaget, 2009

«Ein filosofi om det moderne er ein filosofi om krise», skriver Gunnar Skirbekk i Rasjonalitet og modernitet.

Og det er nettopp krisenes økte aktualitet som synes som den mest konkrete motivasjonen for at Skirbekks filosofiske drøftinger gjennom åtte essay kommer ut i norsk språkdrakt (første versjon ble utgitt på engelsk i 1993). Fra å være et fredelig, relativt homogent hjørne av Europa diskuterer vi nå globale miljøkriser, terrortrusler, eurosentrisme og islam. Det fordrer oppdatert kompetanse om hvordan vi kan diskutere og forholde oss til normer og verdier.
Skirbekk spør om det finnes allmenngyldige og forpliktende normer som er kontekstoverskridende. Kan man hevde at ens religion eller tradisjon representerer den universelle Sannheten om livet og samfunnet? Dette er kanskje et umulig spørsmål i dagens mangfoldige og paradoksale postmodernistiske samfunn. Det synes dessuten som et spørsmål svært få våger å stille, blant annet fordi mulige svar vil stå i fare for å kritiseres for å være diskriminerende, elitistiske eller på andre måter ekskluderende og undertrykkende. I et pluralistisk samfunn vil med andre ord svarene kunne beskyldes for å være diskursive, og dermed ha begrenset gyldighet. I Skirbekks univers framstår det derimot litt annerledes.

Framfor å se egne diskursive normer og oppfatninger som noe man bør fortrenge, argumenterer han for at dette snarere er et gunstig sted å starte. «Ideen om ein allmenngyldig rasjonalitet, som omfattar kontekstoverskridande grunn-normer, kan etter mitt syn best formulerast og forsvarast ved dei filosofiske tenkjemåtane som arbeider med ein diskursiv og sjølvrefleksiv versjon av pragmatisk fornuft», skriver han.

I boken kommer dette til uttrykk gjennom omfattende drøftinger av rasjonalitet i forhold til både det kontekstuelle og universelle. Skirbekks drøftinger baserer seg blant annet på Wittgenstein, Apel og Habermas’ tenkning, og hans nyanserte svar er flere. De dreier seg i hovedsak om dialektiske læringsprosesser som blant annet består av selvrefleksjon og selvkritikk, anerkjennelse av de bedre argumentene og en anerkjennelse deltakerne imellom – det vil si en oppfatning av oss selv og andre både som autonome og feilbarlige.

I et mer etisk perspektiv poengterer han at enkeltindividets autonomi ikke er noe fastlagt, men snarere noe som må forhandles om igjen og igjen. Likefullt har individet i dagens verden mulighet til å utløse dype kriser og kaos. Det kan skje ved hjelp av teknologi, men også under dekke av tro. Et slikt syn på forståelsen av individet aktualiserer filosofisk grunnleggende undring over at vi i det hele tatt er til. Det aktualiserer også det faktum at individet er svært sårbart, både som identitet, kropp og som en del av fellesskap.

Skirbekk stiller spørsmålet om vi trenger et annet språk om livet som ukrenkelig. Han medgir at det blir problematisk i praksis, men understreker at det kreves mot og vilje til å ta disse problemstillingene på alvor. Det synet er det enkelt å dele med ham. Så gjenstår det å se, mens vi ennå er her.

Publisert i Forskerforum, februar 2009, nummer 2

Peter Larsen og Sigrid Lien
Kunsten å lese bilder
Spartacus forlag, 2008

Jeg kjedet meg alltid i historietimene. Kjedsomheten skyldtes selvfølgelig de søvndyssende rekkene av årstall, men også den forutsigbare rekken av årsaker og konsekvenser som ble ramset opp fra historielæreren. Den distanserte oppramsingen gjorde meg til en fremmed for fortiden.

Men da jeg senere i livet begynte å lese kunsthistorie, var det noe som fikk meg til å spisse ører og fatte en langt dypere interesse for menneskets historie. Den samme opplevelsen får jeg når jeg leser Peter Larsen og Sigrid Liens bok Kunsten å lese bilder.

Boken inneholder hundre bilder fra den vestlige verden, kronologisk presentert fra 1360 og fram til i dag. Hvert bilde ledsages av relativt korte tekster, holdt i en befriende upretensiøs tone som vekker troverdighet og nysgjerrighet. Perspektivene er kunsthistoriske, men gjennomgående vektlegges skildringene av motivene i bildene. Slik plasseres sentrale verk fra den etablerte kunsthistorien som Jan van Eycks Portrett av Giovanni Arnolfini og hans hustru (1434), J.C.Dahls Bjerk i storm (1849) og Frida Kahlos Selvportrett som Tehuna (1940-43) i noe mer enn en kunsthistorisk sammenheng. Det er særlig dette som er bokens styrke.

Den gjør seg mest gjeldende når vi nærmer oss vår egen tid, når hverdagsbildene i økende grad inkluderes i utvalget. Her demonstrerer Lien og Larsen hvordan tradisjonelle kunsthistoriske perspektiver og lesemåter gir mening i forhold til populærkulturelle bilder, men de utvider også perspektivene. Hverdagsbildene er blant annet hentet fra reklamen, sportsbilaget, plateomslaget, produktkatalogen, reportasjen og klassebildet fra 9. klasse.

Gjennom fortellingene om disse bildene åpner forfatterne opp et mangfold av betraktningsmåter, for eksempel i skildringen av IKEA-katalogens bilder. Her knyttes det kunsthistoriske paralleller til portrettet, samtidig som kjennetegn ved det moderne samfunnet tematiseres i beskrivelsen av «hjemmet [som] et biografisk rom – et selvportrett». På samme måte plasseres kokebokbildet fra 1997 behørig i stilleben-tradisjonen, men det ses også i relasjon til pornografien: «Illustrasjonene i moderne kokebøker skal – på samme måte som pornografiens bilder – vekke lyst», skrives det.

Lekende blandes slike kunsthistorisk høye og lave lesninger av bildene. Det gjelder også når de betrakter privatlivets bilder. I den mer udramatiske enden av skalaen beskrives 9. klassebildet tatt i 07/08 som et uttrykk for «en homogenitet som slår sprekker til fordel for individualiteter», mens MMS-bildet tatt i morgenrushet 7. juli 2005 da Londons undergrunn ble angrepet av islamske selvmordsbombere formidler en visuell og menneskelig erfaring fra en langt mer dramatisk virkelighet.

I innledningen poengterer Lien og Larsen tendensen til at vi blir stadig blindere for bildene som omgir oss, og at ett av bokens mål er å gjøre oss bedre i stand til å se. Etter min mening har de lykkes svært godt. De viser at historie ikke behøver å være forutsigbare kjeder av årsaker og konsekvenser. De viser at kunst og bilder kan fortelle autentiske historier om mennesket og dets erfaringer, og at fortiden ikke er noe fremmed, men snarere noe som angår oss alle.

Publisert i Forskerforum, januar 2009, nummer 1

Svein Olav Daatland
Aldring som provokasjon. Tekster om aldring og samfunn
Fagbokforlaget 2008

– Dette er Karl, sa jeg, før jeg snudde hodet for å presentere hans kone Birgit som også var i selskapet. Jeg så ned på en gråhåret kvinne ved Karls side. Det ble pinlig stille. Hun kunne umulig være Birgit, så gammel som hun så ut.

– Eh, Birgit, sa hun til slutt. Jeg heter Birgit. Og jeg var taus. Jeg bare sto der, og smilte fjollete. Jeg kunne jo ikke godt si at jeg ikke kjente henne igjen, bare fordi hun var så gammel, kunne jeg vel? Etter å ha lest NOVA-forsker og sosialpsykolog Svein Olav Daatlands bok er jeg ikke så sikker lenger.

I en av de mange høyst relevante tekstene i Aldring som provokasjon skriver Daatland om vår tilbøyelighet til å se på andres aldring med en innlært forakt. Forakten forklares blant annet med at det er dyrt for samfunnet med gamle, pleietrengende mennesker. Han eksemplifiserer forakten i dagens krav til «evig ungdom» som gjør at det ikke lenger er 70-åringer, men 40-åringer som står i kø for å få botox. Dessuten konkretiserer han den ved den langvarige krisen i eldreomsorgen og aldersdiskrimineringen, det vil si når noen diskrimineres på grunn av høy alder. Aldersdiskrimineringen ligner sexisme og rasisme, og den kalles alderisme. Paradokset i forakten er den latente selvforakten den bærer i seg siden den «forhåpentligvis» vil ramme oss selv en dag.

Boken er en grundig og mangfoldig samling av tekster om alderens betydning både for individ og samfunn, som er plukket fra de siste 25 årgangene av tidsskriftet «Aldring og livsløp». Daatland viser oss nennsomt gjennom et berikende og tidvis nådeløst landskap av ideologier og holdninger knyttet til aldring. Alderdommen er svært variert, skriver han. Kanskje er det til og med flere ulikheter både i behov, evner, dyder og lyster i eldre år enn i tidligere år. Fordi livet gjør oss forskjellige. Likefullt er stereotypiene om gamle mennesker svært vanlige.

Kanskje tyr vi så lett til stereotypiene for å beskytte oss mot vår egen redsel for å bli gamle, spør Daatland. Det er et svært godt spørsmål når aldersforskningen blant annet har vist at levealderen for kvinner har økt med tre måneder per år siden 1840. Det betyr at gjennomsnittsalderen for en kvinne i 2050 vil stange mot hundre år. Det gir oss veldig mange år der vi defineres som gamle, særlig når man tar innover seg at folk helt ned i trettiårene i dag oppfatter sin egen alder som for høy.

Med denne bakgrunnen tilspisses det ytterligere når Daatland aktualiserer barmhjertighetsdrapene. Han stiller spørsmålet om retorikken i den tiltakende aksepten av barmhjertighetsdrap har sammenheng med det vi kaller byrden av alder i det moderne samfunnet. Er livet noe man bør befris fra når livløse idealer krever det, og ingen egentlig protesterer?

Odd Børretzen har en sang om den dagen han ble gammel. Det var den dagen han oppdaget at han var blitt usynlig. Daatlands bok er en sterk påminnelse om at vi alle har et ansvar for å se, men også en påminnelse om at det vi ser ikke bør være vår egen frykt for å bli gamle, som kanskje var det jeg egentlig så i Birgit. En påminnelse om at gammel er mye, at det stort sett er bra og at alternativet er verre.

Publisert i Forskerforum, desember 2008, nummer 10

Anne Eriksen, Anders Johansen, Siv Ellen Kraft og Erling Sandmo (red.)
Kulturanalyse. En teksthistorie
Pax Forlag, 2008

Min venninne Solveig var fjorten år da erkjennelsen av at hun var jente fikk henne til å gråte av sinne. Det var da hun forstod at hun ikke hadde den samme åpenbare friheten til å gjøre som hun ville, i en verden hun til forskjell fra sine guttevenner ikke hadde en selvsagt og umiddelbar adgang til.

Forklaringen på Solveigs sinne og sorg ligger blant annet i historiene vi forteller, historiene om hvem vi var, hvem vi er og hvem «de andre» er.

Noen av disse historiene er nå samlet i Kulturanalyse. En teksthistorie. Antologien er en sjenerøs samling av analytiske perspektiver fra ulike norske kulturpersonligheter og vitenskapsfolk som var i sving i perioden 1650-1950. De er tematisk inndelt i seks deler som handler om menneskets opprinnelse, fedrenes liv, folket, hedningene, de ville og til sist en del om hva selve forskjelligheten og forandringene menneskene og kulturene imellom består i.

Ved å presentere tidligere tiders tenkning om identitet i et kulturperspektiv fremstår boken som en rik dokumentasjon på vår mentalitets historie, siden tekstene kan gi historiske forklaringer og begrunnelser for hvorfor vi tenker som vi gjør i dag.

Tekstutvalget er foretatt av kulturhistoriker Anne Eriksen, sosialantropolog Anders Johansen, religionsviter Siv Ellen Kraft og historiker Erling Sandmo som alle satt i styret for Norges forskningsråds Program for kulturforskning (2003-2008). De har skrevet innledninger til hver av de seks delene, og til de fleste av enkelttekstene som fungerer svært godt i pedagogisk forstand, men også ved at deres samtidige stemmer stadig understreker de eldre tekstenes relevans for vår samtid.

Men bare fire av bokens 47 tekster er forfattet av kvinner. Det er prestedatter Elise Aubert, misjonær Anna Dorthea Bassøe, misjonær/lærerinne Hanna Larsen og professor i historie Ingrid Semmingsen. Antologiens redaktører understreker at kulturanalysens eldre historie er dominert av mannlige forskere og forfattere, og at det gjenspeiles i tekstutvalget, men når vi vet at vi fikk vår første kvinnelige doktor i 1903 og vår første kvinnelige professor i 1912 er ikke underrepresentasjonen av fire kvinnestemmer troverdig.

Riktignok omhandler flere av tekstene også kvinnens stilling og hennes liv, men hvor er samfunnsengasjerte forfattere og essayister som Camilla Collett, Margarete Bonnevie, Aasta Hansteen, Sigrid Undset eller Ragna Nielsen – bare for å nevne noen?

Selvfølgelig finnes det en stabel av argumenter for å velge kulturanalytiske tekster skrevet av menn. For eksempel at den sterkeste tradisjonen vi har innen enhver form for tekstproduksjon er den mannsdominerte. Kulturanalyse. En teksthistorie opprettholder slik blindheten for at halve befolkningen er kvinner, og at disse også har et analytisk blikk og en erfaring som er vel så relevant som mannens.

Inntil vi får kulturanalytiske antologier der disse stemmene inkluderes vil min venninne Solveigs erfaring opprettholdes som norm blant norske kvinner som vokser opp i dag. Er dét virkelig den norske kulturhistorien verdig?

Publisert i Forskerforum, september 2008, nummer 7

Paul Grøtvedt
Et kunstverk? Kunstkritikk på tvers
Fritt forlag, 2008

En mer irriterende bok enn Paul Grøtvedts Et kunstverk? er det lenge siden jeg har lest. Følelsen av irritasjon i møte med tekster kan ofte være fruktbare tegn på en indre motstand mot ny, men nødvendig erkjennelse. Slik er det ikke med denne boken. Den er derimot irriterende i betydningen reaksjonær og tom.

Men Grøtvedt er utvilsomt engasjert. Dessverre tar engasjementet hans så ofte overhånd at de fleste tilløp til interessante resonnementer punkteres i pompøse utskjellinger rettet mot det meste som har skjedd på kunstscenen de siste hundre år. Riktignok blir Grøtvedts stemme gradvis mildere og mer kunstfaglig deskriptiv mot slutten av boken, men fram dit må man orke å lide seg gjennom konkluderende karakteristikker som søppel, det rene visvas og svada, eller stå ut med banale hjertesukk over at det skulle bli en svenske som ga oss monumentet for å feire frigjøringen fra søta bror.

Ett av Grøtvedts sentrale grunnsyn er at billedkunsten siden Duchamps Fountain (1917) har gjennomgått et slags eskalerende sammenbrudd. Det består blant annet i at den kreative kunstneren som skaper kunst gjennom følelser, stemninger, emosjoner, inspirasjon og intuisjon dessverre har måttet vike plassen for kunstnere som i sterkere grad betoner tenkning, idéer og teori. Et slikt kunstsyn er greit nok, men det er lite fruktbart som utgangspunkt for relevant diskusjon om samtidskunst i dag. Når vi videre vet at Grøtvedt selv både er utdannet billedkunstner og har en magistergrad i kunsthistorie er det vanskelig å ta hans bekymring over kunstutviklingen helt på alvor.

Grøtvedt gjør det heller ikke enklere for seg selv når han karakteriserer filosofer som en slags tryllekunstnere, utbasunerer at Damian Hirsts Mother and Child Divided «prompte [bør kjøres] til et destruksjonsanlegg» eller påstår at Duchamps readymades ikke representerer noen «utvidelse av kunstbegrepet». Grøtvedt fremstår som en fektende kriger mot antikvariske vindmøller som er flere tiår for sent ute.

I sin kamp hviler Grøtvedt seg mot en vitenskapelig diskurs der han blant annet trekker veksler på filosofer som Wittgenstein, Adorno og Benjamin, men retorikken hans virker ikke. Det har blant annet å gjøre med at språket hans er invadert av en hær med fakta- og skrivefeil, og at argumentasjonen er anført av en hodeløs tropp løse påstander uten kildehenvisninger eller dokumentasjon. I et forsøk på å angripe hele kunstinstitusjonen – som om den var en samlet helhet, hevder han blant annet at det var CIA som gjennom milliarder av dollar fra «skjulte konti [...] hausset opp og finansierte» den abstrakte ekspresjonismen.

Grøtvedt mer enn impliserer et ståsted der den røde fare ennå er en plausibel og aktuell forklaring på det som skjer i kunsten i dag, men snarere enn som dramatiske avsløringer fremstår resonnementet hans som synsing og paranoia. Et inntrykk som forsterkes gjennom Grøtvedts språk som nærmest desperat klenger seg til et skråsikkert, arrogant maktspråk som bare evner å virke mot sin hensikt. Kjernen forblir tom, irrelevant og irriterende.

Publisert i Forskerforum, juni 2008 – nummer 6

Ebba Haslund
Ild fra Asker. Et portrett av Berit Ås
Pax Forlag, 2008

Ebba Haslunds bok om Berit Ås er problematisk. Ikke fordi den gir et varmt og rikt portrett av SVs første leder og en av historiens mest sentrale feminister, men fordi den risikerer å leses som det alene.

Boken risikerer å oppfattes som en imponerende (og koselig) fortelling om en sterk (og blid) dame som nå (når hun Gud hjelpe meg er blitt åtti år) skal hylles og feires, før hun arkiveres som noe som er over og forbi. Hvis ingen protesterer risikerer boka å usynliggjøres som foreldet argumentasjon. Derfor:

Motargument 1: I Haslunds heltinnehistorier om sosialpsykolog og aktivist Ås, impliseres det at om man skal oppnå likestilling bør man dokumentere kvinners undertrykte stilling som «det annet kjønn». Man bør avsløre motstanden kvinner møter når de ytrer seg blant menn, og man bør sørge for økt kunnskap og bevissthet om kvinners offerrolle. Med utrettelig telling, lesing, snakking og aksjonering bør man mobilisere til tverrpolitisk kvinnekamp i organisasjoner, partier og på internasjonale konferanser. Ås når heldigvis mange både i inn- og utland med sine bøker og foredrag, men frigjøringskampen i dag vinnes ikke bare ved å repetere stigmatiserende fakta med tellekanter som definerer kvinner som tapere. Dessuten foregår kampen på nye arenaer. Vi leser ikke lenger «Arbeiderbladet ved frokostbordet for å få informasjon». Færre og færre stoler på pressen, og vi bruker daglig 2,5 timer foran TV-en. Over seksti prosent av norske jenter mellom 13 og 19 år ser stort sett på TV-serier, mens gutta spiller dataspill. Vi må fortsette å slå, men vi må slå i andre bord og tilby flere frigjørende identiteter.

Motargument 2: Alle menn kan bli «trofaste væpnere» – og kampfeller. Både Ås og Haslund ser ut til å operere med en fundamental forutsetning om at det er menns skyld at kvinner er undertrykt. Bokas fortellinger gjennomsyres av en mild avsky og latter rettet mot menn. Mange av dagens feminister vil protestere mot en slik holdning – selv om det ikke er full likestilling i Norge. Ennå tjener menn rundt 15 prosent mer enn kvinner, 44 prosent kvinner jobber fortsatt deltid – ofte fordi de har mer enn ett barn, og ni av ti minstepensjonister er ennå kvinner. Men menn dør i gjennomsnitt fem år før kvinner, de er dobbelt så ofte utsatt for brå død og de dør av selvmord tre ganger så ofte som kvinner. Noe av det viktigste som har skjedd i feminismen siden 70-tallet er at mannen også er blitt kjønn. Kvinnekampens utfordringer sitter ikke lenger som et utemmet, mektig dyr mellom bena hans, men snarere i tradisjonelle forestillinger og arkaiske forventninger til kjønnet atferd. Makten ligger i strukturene, holdningene og oppfatningene knyttet til kjønn. Det er de som bør utsettes for vår milde avsky, latter og betimelige kritikk.

Haslund karakteriserer Ås som «et ulegelig gnagsår» og «et konstant irritasjonsmoment». Energiske ildsjeler som står på sitt og dundrer statistikk om kjønnsulikhet i styrebordene oppfattes gjerne som forstyrrende og avsporende, men alternativet er langt verre. Derfor er Berit Ås et forbilde og en ressurs, forhåpentligvis også for fremtidens kjønnskamp.

Publisert i Forskerforum, mai 2008, nummer 5

Johan L. Tønnesson
hva er SAKPROSA
Universitetsforlaget, 2008

For noen år siden kjøpte jeg et kunstverk. Det hadde lenge vært i galleriets samling, og siden det manglet ramme hadde passepartoutet fått noen flekker.

– Det bør kanskje skiftes ut, spurte jeg galleristen. Svaret hun ga meg var slett ikke det jeg ventet, og noe i Johan L.Tønnessons bok hva er SAKPROSA fikk meg til å tenke på galleristen og det flekkete bildet, men uten at det har noen åpenbar sammenheng med bokens politiske slagkraft.

For boken har politisk slagkraft, og ordskiftet i forbindelse boken er allerede i gang i pressen. Debatten tar i hovedsak utgangspunkt i det Tønnesson oppfatter som en manglende sakprosapolitikk i Norge. Men hvorfor er sakprosaen viktig, hva har den med politikk å gjøre og hva skal vi med et eget felt om sakprosa?

Flere fagfelt har allerede formulert sine egne formidlingskritiske spørsmål, som har inkludert blant annet analyser av retorikk og makt i deres tekstproduksjon. Men opprettelsen av et eget professorat i sakprosa ved Universitetet i Oslo i 2000, et professorat Tønnesson besitter, indikerte kanskje en form for institusjonalisert erkjennelse av at sakprosaen bør samles i en egen fagretning. En fagretning som inkluderer både det Tønnesson definerer som litterær og funksjonell sakprosa, og som tar høyde for det enorme mangfoldet av tekster som eksisterer i sakprosalandskapet.

Tønnesson skriver at vi «trenger språket for å beskrive virkeligheten». Men enhver tekst er også en maktutøvelse i en eller annen form. Dette ble også antydet i Kjell Lars Berges bidrag til Makt- og demokratiutredningen, der han inviterte til debatt om hvordan makt utøves i tekstene. Debatten uteble dengang. Ikke desto mindre er det behov for kritisk analyse av fagtekster, og Tønnessons bok tilbyr en rikt utstyrt tekstanalytisk verktøykasse. Verktøyene, som for noen allerede burde være kjent blant annet fra lingvistikken, egner seg svært godt når teksters mening og makt skal avdekkes, og de forklares og demonstreres i boken på en enkel, forståelig måte. Særlig derfor burde denne boken egne seg godt som en introduksjon til analyse av fagtekster, for studenter og den stadig voksende gruppen av andre interesserte.

Etter min mening er et av bokens viktigste bidrag i norsk offentlighet at den kan bekrefte, utdype og eksemplifisere sakprosaens rolle som sjanger og forskningsobjekt. Boken kan skape kompetente og kritiske lesere av sakprosa, som i siste instans betyr en styrking av demokratiet ved at vi får enda flere lesere med kunnskap og evne til å avdekke skjulte maktstrukturer både i hverdagens tilsynelatende verdinøytrale tekster, og i den åpenbart autoritative, kunnskapstunge sakprosaen.

Men i Tønnessons perspektiv handler det også om noe mer. Det handler om å bli klar over en tradisjon og en historie. Han skriver: «Når teksten har levd en stund, er også dens resepsjonshistorie, måten den er blitt lest og kommentert på, blitt en del av dens mening». Og det var da jeg tenkte på galleristen. Hun smilte da hun så på flekkene, som om hun så på dem med kjærlighet. Så ristet hun på hodet, og sa; nei. – Flekkene er jo en del av bildets historie, sa hun. – Men du bør nok gi det en ramme, la hun til.

Publisert i Forskerforum, april 2008, nummer 4

Hege Skjeie, Inger Skjelsbæk og Torunn L. Tryggestad (red.)
Kjønn, krig og konflikt. Jubileumsbok til Helga Hernes
Pax Forlag, 2008

Det er menn som bærer uniformen, men i vår tids kriger er det flest kvinner som dør. Det er derimot ikke noe nytt at kvinner dør i krig, de er bare blitt flere.

Forskere, politikere og diplomater med Helga Hernes i spissen har dokumentert og plassert de enorme, kjønnsspesifikke lidelsene på agendaen. Arbeidet opprettholdes i artikkelsamlingen Kjønn, krig og konflikt, jubileumsboken i anledning Helga Hernes 70-årsdag.

Ett av bokens grunnleggende premisser er at den moderne krigen ikke utkjempes mellom stater, men mellom etniske minoriteter, eller som borgerkriger. Slik fragmenteres også kamparenaene. Den moderne krigens slagmark er ikke et sted, den er snarere en tilstand. Den er barn som blir alvorlig skadet av tidlig å utsettes for vold. Den er nedlagte skoler og sykehus, og infrastruktur som ikke fungerer. Den er manglende matrasjoner og «tvangsbefruktning» av kvinner med «feil» etnisitet. Den er å gjøre barn og kvinner til salgsvarer, og det internasjonale samfunnets utilstrekkelige evne til å se på disse overgrepene som brudd på menneskerettighetene. Den er, ikke minst, de langsiktige konsekvensene av overgrepene mot sivile. Det er disse overgrepene det moderne krigsoffer dør av, direkte og indirekte.

Artikkelsamlingens redaktører leverer et rikt tilfang av perspektiver på
dagens kjønnede krigsofre – både kvinner og menn. Den består av bidrag fra sentrale forskere og politikere, som hver på sin måte og med sin tilnærming makter å beskrive situasjonen for et stort antall kvinner gjennom tall, empiri og analyse. Og det er blant annet her det blir en artikkelsamling som virkelig er jubilanten verdig, og som gjør så mye av det Hernes har arbeidet med fram til nå relevant og framtidsrettet.

Det var Hernes som i 1987 lanserte begrepet statsfeminisme. Det forfektet ideen om et samfunn der likestilling kunne oppnås gjennom et samspill mellom kvinnebevegelsen og staten. Perspektivet var systemoverskridende, og snudde mye av den internasjonale kjønnsforskingens etablerte maktforståelse på hodet. Til da hadde mange oppfattet kvinnekampen som mobiliering i opposisjon til systemets reproduksjon av patriarkalsk makt. Med statsfeminismen kunne derimot «et kvinnevennlig samfunn» oppnås gjennom en allianse mellom kvinner og staten. Men begrepet er blitt kritisert for bare å være relevant for små og rike velferdsstater som det skandinaviske sosialdemokratiet. Kan den samme alliansen mellom grasrot og stater skapes i et globalt landskap preget av akutte utfordringer i krigs- og konfliktsituasjoner?

Boken gir ikke et klart svar på det, men et fruktbart sted å starte er der Cathrine Holst diskuterer begrepet rettferdighet. Når vi snakker om et fredelig samfunn, snakker vi også om et rettferdig samfunn, skriver hun. Det er det vi mener, skriver hun. Og det er da jeg tenker på Jonas Gahr Støres bidrag i boken, et bidrag som signaliserer en vilje til politisk handling – og konkrete endringer. «Vi er nødt til å innse at kjønnsrettferdighet er unntaket heller enn regelen», skriver han.

Hvis fred er målet, og fred er rettferdighet, har vi all grunn til å lese denne boken, og tro på den. Det er en viktig bok, kanskje den viktigste i vår tid – hvis viktighet skal regnes i menneskeliv.

Publisert i Forskerforum mars 2008 – nummer 3