Universitetsforlagets «hva er –bøker» lover begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver. Bok nummer førti i serien; Hva er journalistikk, holder lovnaden. For meg endte den i et spørsmål som kanskje er like naivt som begynnerens, men som for den viderekomne blir påtrengende. Spørsmålet handler om hva som defineres innenfor, og hva som defineres utenfor journalistikken – og hvilke følger det får for hvem vi stiller krav til.

Eides forståelse av journalistikk er at den både er en institusjon og en virksomhet. Gjennom disse begrepene kan alt fra journalistikkens historie og innhold, til aktører og samfunnsbetydning integreres, noe medieprofessoren fra Bergen tydelig demonstrerer.

I det første kapittelet, som er en engasjerende parademarsj gjennom både betente og vesentlige problemstillinger knyttet til journalistikk, griper Eide journalistikkens vesen ved å besvare de velkjente hva, hvorfor, når, hvordan, hvor, hvem og med hvilke følger. Svarene hans handler blant annet om form, presseetikk, sjangre, profesjonalisering, rammevilkår, makt, kilder, kommersialisering og eierskap.Det neste kapittelet går mer historisk til verks. I en anekdotisk form som gjør inspirerende og befriende uforutsigbare punktnedslag i pressehistorien presenteres vi både for elementær pressehistorie og mer krevende perspektiver. Kapittel tre er også historisk fundert, men konsentrerer seg i større grad om reportasjen og reporteren. Også her gjør Eide et elegant pedagogisk sjakktrekk ved å velge ut de mest spenstige eksemplene fra sjangerhistorien, som han i neste omgang relaterer til journalistikkens institusjonelle betydning for demokratiet. Den samme nerven finnes i de neste kapitlene som omhandler endringer i forholdet mellom journalist og publikum – og ikke minst den stadig mer kompliserte sammenblandingen av disse rollene, og endringer i kommunikasjon fra et massivt vi til et personlig du.

Det hele kulminerer i ti bud for en oppegående journalistikk. Riktignok åpner Eide dette avslutningskapittelet med en beskrivelse av journalistikkens rammevilkår, som er preget av ressursmangler i form av kostnadskutt, nedbemanninger og rasjonaliseringer i mediehusene. Dette kan true den journalistiske kvaliteten. Likefullt fremsettes ti relativt krevende bud. De er i seg selv gode, selv om de, som også Eide påpeker, tangerer den ideelle utopien. Det jeg derimot finner mer problematisk er at de så ensidig rettes mot journalistene. Og det er da det kanskje naive, men påtrengende spørsmålet melder seg; hvor begynner og hvor slutter journalistikken som institusjon og virksomhet? Hvorfor rettes det ti bud ene og alene mot en yrkesgruppe som presses stadig hardere av produksjonskrav, kvalitetskrav, ressurssterke kilder og eiere med inntjeningskrav? Bør ikke journalistikken også inkludere eierne av konsernene? De som kan ta ut utbytte til tross for redaksjoners nedbemanninger? Eller er de moralsk frikjøpt i kapitalismens navn? Og hvis eierne defineres inn i institusjonen, hvorfor har vi ikke ett eneste bud til dem?

Publisert i Forskerforum, august 2011

Ingen vil skrive «kvinnelitteratur». Likevel foreslår litteraturviter Birgitte Huitfeldt Midttun noe pompøst at «tiden er kvinnen som skriver og hennes skrift». Det gjør hun i introduksjonen til sine møter med ti prisbelønte, nordiske, kvinnelige forfattere. Forslaget impliserer at kvinnen er en kvalitativ fellesbetegnelse med bestemte sett av egenskaper. Det er et paradoks. Heldigvis. Like fullt er det dette paradokset som er det mest interessante i boken.

Etter et kort introduksjonskapittel der motivene for prosjektet presenteres, tas vi med til både private og offentlige møtesteder der intervjuene med forfatterne finner sted. Språket er enkelt og fortellende, men i det enkle flettes analytiske lesninger av forfatternes romaner, lyrikk og dramaer, og fakta om deres forfatterskap inn. Selve intervjuene er ført i en ujålete form med tilsynelatende uredigert transkribering av spørsmål og svar. Her får vi alt fra Suzanne Brøggers utilslørte fordømmelse av menn som moralske samfunnsmennesker etter hennes tilfeldige besøk på et herretoalett, Sofi Oksanens innadvendte formidling av konsekvensene den sovjetiske okkupasjon av Estland har hatt for flere generasjoner kvinner, Herbjørg Wassmos regissering av samtaler med døde mennesker og Sara Stridsbergs opplevelse av skam når hun skriver. Forfatterne får også svare på tradisjonelle kvinnetemaer som angår barn, omsorg, offerrolle og hverdagsliv. Men det er ikke dermed sagt at intervjuene konsekvent reproduserer tradisjonelle, kvinnelige verdier. Den gode flyten i språket evner riktignok å formidle en meningsfull nærhet og sterk sårbarhet tradisjonelt knyttet til det kvinnelige, men de får også reflektere teoretisk over skjønnlitterære problemstillinger som teksters overskridende muligheter, fortellerposisjoner, sjangerbrudd og (kjønns)identitet.

I det hele tatt sjongleres det høye og det lave i en insisterende jakt på stadig nye lesninger, perspektiver og åpninger. Innimellom skulle jeg ønske at Midttun hadde vært en bedre journalist som merket hvor i samtalen hun burde stoppet opp, og senket tempoet. Men styrken i rytmen ligger i det performative ved at mangfoldet av samtaletemaer i møtene nettopp demonstrerer en overflod av parallelle perspektiver. Det er i dette paradoksale mangfoldet det springer ut en ny og klarere forståelse av kvinnenes definitive inntog i den nordiske, litterære offentligheten.

For til tross for bokens bredde av temaer, som i kraft av kvantitet stadig står i fare for å tangere det overfladiske, evner boken som helhet å fange inn en enorm spennvidde. En inspirerende, dynamisk spennvidde som demonstrerer et litterært overskudd av ideer og overskridelse. Slik åpenbares et rikt og fritt rom erobret av stemmer som bare for noen tiår tilbake var tause. Det er her påstanden om at «tiden er kvinnen» finner sitt potente potensial. Og det er her det blir enkelt å være enig med Midttun.

Publisert i Forskerforum, mai 2011

Jevnlig kritiseres tilbudet til psykisk syke i Norge. Ventelistene er for lange, tilbudene for knappe og behandlingene for ensrettet mot medisinske perspektiver. Mye av kritikken kommer fra mennesker med personlige erfaringer med psykisk sykdom, eller fra alternative behandlere. Det som blant annet kjennetegner disse gruppene er at de ser ut til å ha lavere status i helsedebatten, enn både politikere og institusjonalisert helsepersonell. Det er blant annet i dette perspektivet det er svært interessant å åpne artikkelsamlingen Psykisk helsearbeid – mer enn medisiner og samtaleterapi.

Her samles teori og empiri fra et mangfold av ståsteder innenfor psykisk helse, motivert i ønsket om å formidle kunnskapsbasert praksis i et tverrfaglig, helhetlig perspektiv. Det betyr at bidragene både består av forskningsbaserte fagartikler og konkrete erfaringer fra helsepersonell og pasienter. Artiklene er redigert av Lisbet Borge, førstelektor i psykisk helsearbeid, Toril Moe, idrettskonsulent ved Oslo Universitetssykehus og Egil W. Martinsen, professor i psykiatri og leder for forsknings- og utviklingsavdelingen ved Universitetet i Oslo. De er sortert under tre deler. Den første gir en teoretisk tilnærming til behovet for å innta et helhetlig, biopsykososialt menneskesyn som også involverer pasienters evner til selvhjelp. Den andre tar for seg betydningen av å tenke bevisst og konkret rundt livets grunnleggende betingelser som mat, søvn, mosjon og arbeid når psykisk sykdom skal behandles. Den tredje delen tilbyr en rekke empiriske demonstrasjoner av hvordan menneskets kontakt med dyr, natur, kunst og musikk har relevans for å lykkes i å behandle mer enn bare symptomer på psykisk sykdom.

Selv om boken først og fremst er ment for pasienter, pårørende, helsepersonell og studenter er den et svært viktig innlegg i den politiske debatten om psykisk helse i Norge. Den opplagte årsaken til det er den oppdaterte kunnskapen den gir på fagfeltet og troverdigheten bidragsyterne representerer. Men like viktig er perspektivene på psykisk sykdom, og menneskesynet boken bringer til torgs. Den gir psykisk sykdom verdigheten tilbake. Framfor å se på psykisk sykdom som noe ensidig negativt med lav status, gir boken en ny verdighet til kriser i livet. – Kriser gir oss mulighet for utvikling og modning, skriver allmennmedisiner og nevrologisk musikkterapeut, Audun Myskja, men endringer og behandling krever også tid og ressurser. Det er en utfordring i et samfunn som stadig må spare inn og effektivisere. Like fullt insisterer boken på å gjøre mennesket større enn gjerrige regneark. Den oppfordrer til et menneskesyn som ikke reduserer mennesket til en del av en del, men som ser det som en helhet. En helhet med evner, muligheter, ressurser og styrker som i samarbeid med terapeutisk kunnskap gjør oss ikke bare til friskere mennesker, men også et friskere samfunn.

Publisert i Forskerforum, april 2011

Det hadde blitt sent. Veldig sent. Det var den timen i selskapet der i morgen ikke finnes, der universet gjør oss svimle og der noen tør å innrømme at de er forelska. Og det var da hun sa det; Hvorfor må det nødvendigvis finnes «en begynnelse», sa hun. En umulig tanke. Et umulig utsagn. Tanken var ikke mulig innenfor noe av det vi allerede visste. Det var blant annet denne «umuligheten» jeg tenkte på da jeg leste Tove Pettersens Filosofiens annet kjønn.

Pettersen, som er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo, starter i biologien. Hun slår fast at selv om kvinner og menn alltid har hatt ulike funksjoner i reproduksjonen, finnes det ingen fullgod forklaring på hvorfor dette skulle skape ulikheter i kvinners disfavør. Hvorfor er det blitt slik, og hva har det med filosofi å gjøre? Pettersen gir flere mulige forklaringer ved å nærme seg filosofihistorien fra ulike vinkler, der målet er å forklare hva feministisk filosofi er, hvorfor den er viktig, hva den kan tilføre annen filosofi og hvilke konsekvenser den kan ha.

Hun løser det ved å vise hvordan filosofihistorien er overveldende mannsdominert. Det er menns perspektiver som er blitt kanonisert og det er de som har lagt premisser for senere tenkning. Pettersen redegjør for noen av de mest autoritative filosofenes syn på kjønn, blant annet Platon, Aristoteles, Hegel og Kant. Nennsomt forklarer og drøfter hun deres synspunkter og perspektiver i kjønnspolitiske perspektiver, men også hvordan deres tanker og rammer for tenkningen impliserer kjønn.

Hun viser videre at det er ren løgn at vi ikke har hatt kvinnelige filosofer som har vært fullt på høyde med sine mannlige kolleger. Disse er blant andre Catharina Trotter Cockburn, Sophia og Harriet Taylor, i tillegg til mer kjente kvinnelige filosofer i moderne tid som Simone de Beauvoir, Judith Butler og Marilyn Friedman. Mangelen på kvinners representasjon i den vestlige filosofikanon har mange konsekvenser. Gerda Lerner sier det slik: «Kvinner som ikke kjenner sin egen historie, vet ikke hva kvinner før dem har tenkt og lært. Så generasjon etter generasjon slåss de for å komme til innsikter andre allerede har hatt før dem, med det resultat at hjulet stadig blir oppfunnet på nytt».

Dette perspektivet leder fram mot redegjørelser av bestemte filosofiske temaer som er særlig relevante for feministisk filosofi. De svært interessante drøftingene knyttes blant annet til temaer som omsorgsetikk, autonomibegrepet, universalisme, postmodernisme og lokal og global rettferdighet.

Samspillet mellom disse vinklingene gjør Pettersens bok til et åpenbart vesentlig bidrag i filosofihistorien. Men kanskje enda viktigere; bokens diskusjoner demonstrerer med største tydelighet hvorfor filosofi i det hele tatt har betydning for oss som moralske, politiske, sosiale og kjønnede mennesker, og det store behovet for potensielt frigjørende perspektiver som ennå betraktes som «umulige».

Publisert i Forskerforum, mars 2011

For første gang i norsk sammenheng foreligger en bok om religion og populærkultur. Professor Dag Øistein Endsjø og førsteamanuensis Liv Ingeborg Lied har gjort en rekke casestudier fra populærkulturen, der de leter etter religion.

Forbindelsen mellom folkelig hverdagskultur og sakral symbolikk synes nokså fremmed i et postmoderne, sekularisert demokrati der religion assosieres med strid og konservativ islamisme. Men slik er det ikke, mener de to religionsviterne. De slår følge med flere andre fagretninger, der både større forskergrupper fra andre land og norske enkeltforskere som er opptatt av representasjon og konstruksjon av religion i populærkulturen har gjort sine analyser. Ikke desto mindre kan Endsjø og Lieds prosjekt karakteriseres som nybrottsarbeid ved at de introduserer feltet. Lykkes de? Både ja, og nei.

Endsjø og Lied har samlet en imponerende bredde av analyseobjekter og perspektiver. Gjennom sju kapitler tas vi fra Grand Prix og fornøyelsesparken, til reklamen, kinosalen og bloggsfæren, og videre til juleshopping og Donald Duck. Forfatterne har med andre ord foretatt punktnedslag i populærkultur som integrerer eller tematiserer religion. De leter etter tegn til religion på steder vi ikke trodde den fantes. Det gir utgangspunkt for flere interessante observasjoner, for eksempel i spørsmålet om hvordan populærkulturens håndtering av religiøs symbolikk og tankemønster slår tilbake på den institusjonaliserte religionsutøvelsen. Blant annet derfor bør boken bli både inspirasjon og springbrett for mer utdypende forskning.

Men bredden i utvalget representerer også svakheter. Framfor å integrere et kvantitativt tilsnitt som dokumenterer religionens representasjon i populærkulturen presenteres oppramsinger av enkelteksempler. Eksemplenes funksjon synes å være å overbevise oss om at religion er sterkt tilstede i all populærkultur – og tjene som demonstrasjon av noe forskerne visste fra før. Et høyt antall analyser gir også mindre rom for dybde, og de kan bli knappe. Innforstått parafrase av innholdet står flere steder i fare for å skygge for analytiske poenger. Blant annet savner jeg teoretiske perspektiver som problematiserer kulturbegrepet i denne konteksten, og intertekstualitet som stil og virkemiddel i postmoderne, populærkulturelle diskurser. Framfor å plassere og forklare populærkulturens tegn til religion opp mot andre forklaringsmodeller, kan det synes som om forfatterne ønsker å indikere at nordmenn er mer religiøse enn vi selv er klar over. Et slikt poeng er åpenbart kontroversielt, men et større potensial av interessante poenger synes å ligge i et samspill av forklaringer.

Ikke desto mindre er dette et godt, rikholdig og interessant startskudd for et forskningsfelt som forhåpentligvis vil vokse seg større og sterkere med årene – både innen religionsvitenskap som fagdisiplin og i nye, tverrfaglige forskningsmiljøer.

Publisert i Forskerforum, februar 2011

Jeg kjenner en kritisk ateist med et hjerte som banker for grønsj. Men en søndag i september besøkte hun en kirke i Harlem. Ikke mange minuttene inn i gudstjenesten fant hun seg selv dansende mellom kirkebenkene med øyne kantret i tårer, hånd i hånd med en eldre, afroamerikansk kvinne i ekstatisk bønn. Hva hadde skjedd?

Robert W. Kvalvaags bok kan gi noen mulige svar. I Det ellevte budet tematiserer han det historiske forholdet mellom rock’n’roll og religion gjennom eksplorerende undersøkelser av ulike musikalske uttrykk.

Kvalvaag medgir at det eksisterer et motsetningsforhold mellom sex, drugs and rock’n’roll og det hellige og sakrale, men insisterer likevel på at det er religiøse dimensjoner i rocken som til nå har vært underkommunisert. Det bøter førstelektoren i religion, livssyn og etikk på ved å veve et kronologisk teppe av historier både fra sentrale deler av religions- og musikkhistorien.

Han sporer rockens opprinnelse helt tilbake til de svarte, afrikanske slavenes påkalling av det guddommelige i sine rytmiske og svært fysiske ring shouts, og viser hvordan dette rytmiske uttrykket fikk betydning i hvit, europeisk kultur i Amerika på 1600- og 1700-tallet. Påvirkningen spredte seg videre, blant annet til karismatiske menigheter, med predikanter som praktisk talt toppet platesalget på 1920-tallet. Predikantenes vekkelsestaler hadde ifølge flere kilder en egenartet rytme og tone som ble en langt sterkere musikalsk inspirasjon for musikere, enn menighetens sang.

Kvalvaags kildemateriale baserer seg på historiske dokumenter, i tillegg til et bredt spekter av musikere, artister, journalister, historikere og musikkvitere. Blant andre. Faren er at fremstillingen blir for bredpenslet. Gjennom sju kapitler (pluss innledning, oppsummering og etterord) er vi innom sjangere som soul, jazz, gospel osv. – til og med folkemusikken er nevnt – i tillegg til rock. Denne sjangerbredden gir også opphav til et tykt knippe artistmøter med blant andre Johnny Cash, Tina Turner, Louis Armstrong, Nina Simone og Al Green. Anekdotene er tidvis svært friske, og krydret med mindre kjente detaljer. (Visste du for eksempel at Elvis hadde en tvillingbror som døde under fødselen?). Men faren ved den anekdotiske fremstillingen er at fremstillingen blir skjev.

Etter min mening styrer Kvalvaag klar av farene. Han evner å filtrere sjangerutviklingen funksjonelt sammen, og anekdotene er godt avstemt mot bokas klangbunn der det gjennomgående er resonnementet om forholdet mellom rock og religion som følges. Det er også her boka har sin ideologiske sprengkraft.

I en vestlig, sekularisert og musikkelskende nasjon kan det være en sterk påstand å koble rock til tungetale, helbredelse ved bønn, karismatiske predikanter og troende som faller i ekstase. Men Kvalvaag demonstrerer hvordan både rock og «religiøs ekstase» får oss til å hengi oss til sanselige, musikalske opplevelser.

Slik legitimerer Kvalvaag både dansen, gråten, jubelen. Lydene som løfter oss. Og bønnen.

Publisert i Forskerforum, januar 2011

Nylig var jeg på middag hos noen venner. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra et langt utenlandsopphold, der jeg blant annet hadde besøkt den indonesiske øya Java. Derfor byttet jeg ut den typiske vinflaska, til fordel for en liten skulptur jeg hadde kjøpt på et marked der, som jeg ga til vertskapet. – Den er kjøpt ved verdens eldste, buddhistiske tempel, sa jeg. De ble begeistret. – Åh, hvor er det, spurte de. Er det noe spesielt med den? Si at det er noe spesielt med den, da! Bringer den lykke? Spørsmålene deres fikk meg til å tenke på Siri Meyers bok.

Reaksjonene deres kan tjene som eksempel på hvordan et (eksotisk) objekt blir gitt en makt over betrakterens liv, hvis vi følger Meyers resonnement, en maktform også kapitalismen nyter godt av.

Resonnementet, som er svært meningsfullt, er holdt i et enkelt og lettfattelig språk. Det åpner med et hovedspørsmål om hvordan bilder kan brukes som brikker i sosiale maktspill. Vi mangler språk som kan beskrive slike visuelle erfaringer fyllestgjørende. Meyer, som er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, bøter på dette ved å benytte Edward Saids orientalisme og Michel Foucaults teorier om institusjonell makt i sine bildeanalyser og gjennomganger av historiske hendelser. Meyer går ikke dypt inn i teoriene. Snarere opprettholder hun en dramaturgi som forener grunnleggende fagformidling og et politisk prosjekt der hun vil overbevise oss om at «makten kan beskrives og forstås i visuelle termer».

Meyers utvalg av kunstverk og bilder er motivert av hva de kan belyse av maktspill innenfor tre ulike vinklinger i betrakterposisjonen, eller det hun kaller synsregimer. Det første regimet er det disiplinære blikket. Det er knyttet til institusjonene, der målet er å oppnå orden og kontroll gjennom klassifisering av liv. Det andre synsregimet er imperialismens blikk som rettes mot det fremmede, der målet er å oppnå herredømme gjennom undertrykking. Fram mot dette punktet understreker Meyer at det er betrakteren som har makt over det som betraktes. Det tredje blikket, det eksotiske, endrer på det.

Endringen handler om «forskjellenes estetikk», et begrep hentet fra forfatteren Victor Segalen. Snarere enn å understreke det barbariske i annerledesheten, skildrer han hvordan «Vesten fornyer seg ved å ta opp i seg impulser fra fremmede kulturer», en eksotisk fornyelse vi finner eksempler på «i den moderne vestlige kulturen i alt fra opera, arkitektur og design til moter, film og populærkultur». Men Meyer går videre, og stiller det eksotiske opp mot kapitalismens fetisjering av varene, de «som fortryller oss ved å bli assosiert med verdier og forestillinger utover nytten og bruken». Her er det ikke lenger vi som betraktere som har makten, det er de betraktede objektene som har makt over oss.

Så skulle jeg lyve for vertskapet, om den lille skulpturen? Det var fristende, men jeg gjorde ikke det. Jeg sendte en takknemlig tanke til Meyer før jeg sa; Slapp av, a! Jeg fikk den billig.

Året er 1953. På kinolerreter verden over er Marilyn Monroe I ferd med å gjøre seg verdensberømt på diamanter. Du vet, de som er a girl’s best friend. Rollefiguren hennes, Lorelei, ble skapt allerede i 1925, og femme fatale har rukket å bli som en klisjé å regne. Likefullt mener sosiologiprofessor Fredrik Engelstad at dette handler om makt. Det har han rett i, men hvorfor skal en sosiolog avdekke det?

I Maktens uttrykk gjør Engelstad mer enn å analysere Gentlemen Prefers Blondes. Hans prosjekt er å undersøke hvordan sosiologisk analyse av drama, film og kunst kan gi en videre forståelse av symbolsk makt. Innledningsvis gjør han rede for flere teoretiske perspektiver, blant annet fra sosiologi og filosofi.

Gjennom bokens fem deler tematiserer han så makt i forhold til kommunikasjon, demokrati, kunnskap, kulturindustri og nasjonsbygging gjennom analyser av drama og film, fortrinnsvis Ibsen, Shakespeare, Strindberg og Godard. Engelstad ser farene ved et slikt prosjekt, siden fiksjonen er produkter av vår fantasi. Han mener at det han kan oppnå er «å skape korrektiver til gjengse tenkemåter, reflektere over hvor fruktbare vanlige modeller egentlig er». Etter min mening klarer han bare delvis å oppnå dette.

Styrken i Engelstads bok er hans svært gode, opplysende lesninger av Bourdieu, Adorno og Horkheimer, Foucault, Weber og andre kulturfilosofer og sosiologer. Han skriver også greit om retorikk og kommunikasjonsteorier som omhandler makt, og tidvis lykkes han i å gjøre perspektivene svært interessante. For eksempel når han skriver om makt som ligger i tausheten, der fragmenter fra Strindbergs Den starkare riktignok må nøye seg med å tjene som illustrerende eksempler, men der hans teoretiske refleksjoner løfter det hele.

Men det er i analysene problemet oppstår. Ved å benytte sosiologisk analyseverktøy på fiksjon som er redigert og konstruert ender han flere steder opp med å bekrefte gamle, sementerte myter og stereotypier om makt. Dette blir særlig tydelig når han gjør analyser av Lorelei-skikkelsen og Marilyn Monroe. Her parafraserer han handlingen om en kvinne som bruker sin sex appeal for å oppnå status i et samfunn der makt måles i patriarkalske strukturer. Analysen konkluderer med at kvinner som Monroe har en karismatisk makt, på grensen til «guddommelig». «Dens kraft ligger i å forme bilder av verden og av hva det er å være kvinne». Dette sitatet demonstrerer også at utvalget hans er svært datert. Engelstad innrømmer at utvalget er litt tilfeldig, men understreker samtidig at de er inkludert fordi de eksplisitt tematiserer makt. Dette er et paradoks når målet hans er å avdekke den ikke-institusjonaliserte makten. Den som ligger i språket; i tegnene og symbolene og ytringene. Hvorfor er det da nødvendig å velge dramaer som eksplisitt tematiserer makt?

Ikke desto mindre: Engelstad er utvilsomt en analyserende og god sosiolog, og hans prosjekt er i utgangspunktet ambisiøst. Det er dessuten en nødvendig og god nytenkning innen samfunnsvitenskapen. Så jeg håper vi får se mer til disse innfallsvinklene, om enn noe mer oppdatert både på fiksjon og humanistisk teori.

Publisert i Forskerforum, oktober 2010

Én prosent av verdensformuen er i kvinnehånd, sier den østerrikske Nobelprisvinneren Elfriede Jelinek, «og da må man i tillegg rettferdiggjøre at man er en rødstrømpe. Som om man overhodet kan være noe annet». Rødstrømpe er en nødvendig merkelapp for Jelinek, men er ordene Elisabeth Beanca Halvorsens velger til sin sjangeroverskridende bok om Jelineks liv og virke også nødvendige?

«Etter å ha lest den innledende ”bruksanvisningen” til debutromanen wir sind lockvögel baby! […] føler jeg meg berettiget til å dekonstruere, rekonstruere og skape et eget (kunst-)verk av Jelineks tekster», skriver Halvorsen i sin egen innledende bruksanvisning i dramatiseringen av Jelineks litterære liv. Her presenteres forbeholdene og motivasjonen for de valgene som er gjort. Etter en lengre essayistisk introduksjon åpnes sceneteppet for Døden og pikene, et lystspill i fem akter. Det er diktet av Halvorsen, men inspirasjon, sitater og karakterer er hentet fra Jelineks og andres sentrale tekster. Hver akt rundes av med et oppklarende essay.

Dramatiseringen er et originalt og modig valg, men også risikofylt. Det innebærer å gjøre seg selv mer synlig og utsatt gjennom en demonstrasjon av forståelse og tolkning, framfor mer distanserte analyser. Halvorsen, som er cand.philol med hovedfag i tysk og mastergrad i faglitterær skriving, risikerer dessuten å provosere ved å utfordre den tradisjonelle biografisjangeren. Provokasjonen kan skygge for Halvorsens formidling av Jelineks temaer, framfor å gjøre dem tydeligere og rikere for oss som lesere.

Det mest slående ved Halvorsens lystspill er den uanstrengte omgangen med sitater. Riktignok er det et etterrettelig noteapparat, men i selve dramaet får replikkene falle befriende lett. Av den grunn er lystspillet også svært morsom lesning. Morsom på den mørke måten. Et eksempel er når Brigitte, en karakter hentet fra Jelineks Elskerinnene, bokstavelig talt er dødelig forelsket; «Jeg DØR hvis Heinz dumper meg!». Da får Undset svare; «Lidelser maa man kunde bære, taus og med rank Ryg. Ellers bør man hænge sig.».

Ved å plassere både velkjente og mindre kjente utsagn fra kilder som Simone de Beauvoir, Sigrid Undset, Doris Lessing og Selma Lagerlöf inn i nye kontekster oppstår også nye nyanser av mening. Slik blir det Jelineks idéunivers som behandles og drøftes i lys av andre sentrale skikkelsers idéunivers. Gjennom de nye kontekstualiseringene er det som om Halvorsen evner å åpne opp disse ideene, og vise oss hvilken kraft de har, og hvor relevante de er. Det gir boken en klar styrke som sakprosa. Framfor endimensjonalt å fortelle om Jelineks liv og virke, forteller Halvorsen flerdimensjonalt om Jelineks tankeunivers.

Men det jeg liker aller best ved Halvorsens bok er at hun tar rødstrømpen Jelinek på ramme alvor. Jelinek selv forkaster «kvinnesolidaritet», like fullt argumenter hun for at «kvinner er underkastet et mannsdominert verdisystem». Halvorsens diskurs river med denne boken opp dét verdisystemet med rota, og skaper sitt eget i Jelineks’ ånd. Det er godt. Det er riktig. Og det er helt nødvendig.

Publisert i Forskerforum, september 2010

De siste førti årene har Geir Farner lett etter svar på ett grunnleggende spørsmål om litteratur. Hva er det som gjør at fiksjon fungerer, så vi som lesere finner oppdiktede hendelser meningsfulle og interessante?

Innenfor litteraturvitenskapen er dette et komplisert spørsmål. Det finnes få teorier som problematiserer området, og om de berører det er perspektivene, ifølge professoren i nederlandsk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo, ikke fyllestgjørende. Hans bok Litterær fiksjon forsøker å besvare dette grunnleggende spørsmålet, og de opplagte oppfølgingsspørsmålene. Ikke overraskende er svarene han foreslår mange, og de berører de mest sentrale litteraturvitenskapelige perspektiver og teorier.

Ett av litteraturvitenskapens tradisjonelle skiller går mellom det estetiske og det kognitive i fiksjonen. Farner problematiserer disse begrepene grundig, men enkelt sagt handler det om å skille mellom analytisk oppmerksomhet rettet mot litteraturens formale trekk, og fokus mot det tankemessige innhold knyttet til kommunikasjonsprosessen. Farners inntrykk er at fiksjonen som meningsbærer har vært av sekundær interesse for litteraturvitenskapen, og dermed ikke blitt nok problematisert i de rådende teoriene. Det forsøker han å bøte på i denne boken.

Farner nærmer seg de teoretiske «hullene» ved å redegjøre systematisk for sentrale teorier, begreper og forståelser både av litteraturen selv og av litteraturvitenskapen. Redegjørelsene bunner ut i alternative forståelser, og nye, mulige tilnærminger for å se fiksjonen med nye blikk. For å følge ham fordres derfor en leser som allerede har en viss litteraturvitenskapelig kompetanse, og som kjenner den vestlige litteraturkanon. Etter min mening gir dette boken en klar styrke, fordi den kan reflektere på et høyere teoretisk nivå enn alminnelige innføringsbøker i faglitteratur normalt gjør. Samtidig fungerer boken nettopp som en innføringsbok fordi den inkluderer mange og vesentlige tradisjoner i litteraturvitenskapen, og gjør det mulig både å forstå dem, og å oppdage nye nyanser.

Flere steder understrekes det at boken kan være provoserende. Det er flere av de humanistiske fagretningers lodd å også ha en slik funksjon. Å skulle forsøke å gi teoretiske svar på hvordan noe som er skapt virker på oss som mottagere, uten å basere seg på noen form for empiri fra respondenter eller resepsjonsanalyser, skaper alltid en fare for synsing og ensidig refleksjon. Selv kan jeg tidvis oppleve boken som en innføring i hvordan Farner leser litteratur. Noen ganger kjenner jeg meg igjen, andre ganger blir jeg forvirret eller kjenner at jeg er uenig. Jeg oppdager også at jeg kan bli provosert de stedene jeg opplever at holdningen til litteratur kan ligne på matematikk, og der jeg aner en antagelse om at leseropplevelse kan fanges i et regnestykke som går opp til slutt.

Men både til tross for, og på grunn av, kimene til provokasjon i Litterær fiksjon er dette en bok som både gjennom dokumentasjon, teoretisk introduksjon og refleksjon kan puste relevant og fruktbart liv i til dels neglisjerte litteraturvitenskapelige problemstillinger.

Publisert i Forskerforum, august 2010